Sammendrag:

Strategisk planlegging og bruk av visjoner har blitt mer og mer vanlig ved utdanningsorganisasjoner de siste tiårene. Dette skyldes først og fremst høyere forventninger fra politiske myndigheter knyttet til effektivisering og måloppnåelse, men også sterkere konkurranse fra omgivelsene har gjort at institusjonene ser nødvendigheten av strategier.

I denne avhandlingen studeres strategiarbeidet ved Universitetet i Agder (UiA). Gjennom en kvalitativ caseoppgave studerer jeg hvordan to ulike fakulteter og to institutter under hvert fakultet har arbeidet med Strategi 2016-2020 med visjonen Samskaping av kunnskap.Det er også tillagt vekt på å studere likheter og ulikheter mellom disse to fakultetene gjennom en komparativ analyse. Som følge av at strategiarbeidet har funnet sted på flere organisatoriske nivåer, har det vært nødvendig at datainnsamlingen har blitt foretatt både på fakultets-og instituttnivå. Samtidig har jeg intervjuet to informanter fra sentralledelsen for å styrke avhandlingens validitet, og slik se strategiarbeidet i et mer overordnet perspektiv. Studien har videre lagt til grunn tre ulike teoretiske perspektiver, det instrumentelle perspektivet, det kulturelle perspektivet og myteperspektivet. Ambisjonen har vært å studere hvordan strategiarbeidet til UiA kan forklares ut fra disse tre teoretiske perspektivene.

Det må presiseres at arbeidet med Strategi 2016-2020 Samskaping av kunnskap fortsatt er en pågående prosess, og avhandlingen har derfor vært begrenset til hvordan strategiarbeidet har foregått fra strategidokumentet ble vedtatt til mars 2018.

For studien er følgende problemstilling formulert: Hvordan har de ulike fakultetene på UiA jobbet med strategidokumentet Strategi 2016-2020 Samskaping av kunnskap? Denne problemstillingen er forsøkt besvart ved hjelp av disse tre forskningsspørsmålene:

i. I hvilken grad har fakultetene forsøkt å påvirke strategidokumentet før det ble vedtatt?
ii. Hvor integrert er strategien i kjernevirksomhet til fakultetene og deres tilhørende institutter?
iii. Hvordan har samspillet mellom lokale strategidokumenter og strategien vært på fakultetene?

III Analysen og drøftelsen illustrerer at de tre teoretiske perspektivene er svært supplerende overfor hverandre, og sammen har stor forklaringskraft på hvordan strategien har blitt arbeidet med på UiA. Funnene fra studien indikerer at instituttlederne har mindre nærhet og tilknytning til strategien sammenlignet med dekanene og fakultetsdirektørene. Samtidig er det tydelig at dekanene og direktørene har mindre nærhet og tilknytning til strategien enn ledelsen på sentralnivå. Samtlige av instituttlederne poengterer at strategiarbeidet har vært en inkluderende prosess, noe som har gitt strategien forankring i organisasjonen. Imidlertid har enkelte av instituttlederne trappet ned sitt engasjement som følge av at strategiarbeidet har belastet kapasiteten og den daglige driften ved deres institutter. Videre poengteres det av samtlige informanter at det har oppstått en viss avstand mellom linjeorganisasjonen og de ulike styrings-og prosjektgruppene. Manglende kompetanse og innsikt i universitetets arbeidsmetoder hos enkelte engasjerte innenfor visse strategiprosjekter har også blitt trukket frem som en hemmende faktor for god strategiutøvelse i organisasjonen. Enkelte påpeker videre at det er ‘business as usual’, og at strategien i liten grad har påvirket deres måte å arbeide på. Samtidig må det understrekes at en rekke av tiltakene og prosjektene som har blitt iverksatt som følge av Strategi2016-2020 Samskaping av kunnskap,berører kjernevirksomheten til de ulike fakultetene og instituttene, deriblant universitetets nye kvalitetssystem for utdanning. I mine samtaler med informantene er det tydelig at begrepet Samskaping av kunnskap har blitt en viktig del av organisasjonen og kulturen på UiA. Strategien benyttes på både institutt-, fakultets-, og sentralnivå som et strategisk redskap for å legitimere avgjørelser og ulike handlinger, både overfor eksterne aktører, men også overfor hverandre innad på universitetet.