Sammendrag:

Dette er en helhetlig evaluering av Norges totale sivile og militære engasjement i Afghanistan i perioden 2001–2014. For Norge var engasjementet i Afghanistan krevende og Norge var en liten aktør i det store internasjonale engasjementet. Afghanistanutvalget har vurdert resultatene av Norges innsats sett opp mot de tre uttalte hovedmålene: å ivareta forholdet til USA og NATO, å bidra til internasjonal terrorbekjempelse og å bidra til statsbygging og utvikling. Rapporten ser blant annet på innsatsen i Faryab, fredsdiplomati og det kombinerte bidraget fra spesialstyrkene og Etterretningstjenesten. Den peker på lærdommer for framtidige bidrag i internasjonale operasjoner, først og fremst i sårbare stater.


Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001. Krigshandlinger undergraver grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt på demokratisk grunnlag. Politiske og sosiale endringer initiert utenfra har hatt støtte i afghanske reform-miljøer, men har møtt motstand fra konservative, religiøse og nasjonalistiske krefter samt fra forskjellige lokale makthavere.

I det store bildet har Norge ikke utgjort en betydelig forskjell. Handlingsrommet har satt grenser for hva Norge kunne oppnå, men det har også gitt en mulighet til å gjøre egne valg. Norge valgte særegne løsninger på flere områder, men søkte i liten grad å påvirke alliertes tilnærming.

Norske myndigheter hadde tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan. Disse ble framstilt som en kamp med USA og NATO, mot internasjonal terror og for et bedre Afghanistan. Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har vært en god alliert og i stor grad oppnådd målet om støtte og relevans. Det andre målet var å bidra til internasjonal terrorbekjempelse ved å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for slik terror. «Krigen mot terror» var kontroversiell, og målet er bare delvis nådd. Det tredje hovedmålet var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er ikke nådd. Landets formelt demokratiske institusjoner er skjøre, og krigen fortsetter. Den internasjonale og norske bistanden har gitt resultater på noen felt, som helse og utdanning. Afghanistan har imidlertid blitt ett av verdens mest bistandsavhengige land, og bistanden har bidratt til omfattende korrupsjon.

Tre områder framstår som sentrale i den norske innsatsen. I Faryab-provinsen hadde Norge sitt største og mest synlige engasjement. Dernest kommer det kombinerte bidraget til spesialstyrkene og Etterretningstjenesten, hvor innsatsen i Kabul fra 2007 var av særlig betydning. Norge førte også et aktivt fredsdiplomati. Verken norske eller andre forsøk på å oppnå en forhandlingsløsning lyktes, men Norge etablerte tidlig kontakt med Taliban og bidro til å prege tenkningen omkring en forhandlet løsning på konflikten. Så vel fredsdiplomatiet som spesialstyrkenes og Etterretningstjenestens innsats var viktige for å styrke forholdet til USA.

For Norge var engasjementet i Afghanistan krevende, med stor risiko for utsendt personell og omfattende ressursbruk, både sivilt og militært. Norsk sivilt og militært personell har, under vanskelige forhold, gjort en god innsats.