Sammendrag:

Oppgaven handler om krisehåndtering i politiet. Den er gjennomført som en casestudie av Oslo politidistrikts overgang fra linjeledelse til stabsledelse under akutte kriser. Når en ekstraordinær hendelse inntreffer vil politidistriktene etablere en operasjonell stab som skal forsterke normaldriften og sørge for en mer effektiv krisehåndtering.

Under etablering av staben kan det oppstå utfordringer som følger av at politiet endrer ledelsesorganisering mens krisehåndteringen pågår, og disse er identifisert, analysert og diskutert gjennom en kvalitativ studie med hovedvekt på dybdesamtaler med sentrale operasjonelle ledere i Oslopolitiet. Som støtte til intervjuene har en gjennomgang av politiets planverk supplert med sentral teori om krisehåndtering gitt muligheter til å kunne vurdere i hvilken grad det å endre organisasjonsmodell er hensiktsmessig under pågående, akutte kriser. Politihøgskolens opplæringsprogram og evalueringer har også beriket datatilgangen og analysen.

Målet med undersøkelsen har vært å gi økt forståelse og innsikt innenfor et fenomen som har vært grundig evaluert gjennom 22. juli-kommisjonen, men hvor dette prosjektet har lagt vekt på andre perspektiver enn de som ble presentert av Gjørv i 2012. Oppgaven tilbyr en komplementær forklaring som har studert om strukturelle forhold knyttet til organisasjonsdesignet kan knyttes til utfordringene som opptrer når politiet skal etablere stab. I tillegg blir praksisen i politiet vurdert, og om denne er egnet for å møte utfordringene som oppstår.

Analysen viser at politiet i for stor grad har prioritert tiltak i praksisperspektivet i før-krisearbeidet og at organisasjonsstrukturen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar behovene for fleksibilitet gjennom de formelle strukturene som planverket bygger på. Disse manglene fører til at krisehåndteringsevnen kan bli redusert fordi det oppstår uklare forventinger og uklar situasjonsforståelse hos aktørene når organiseringen endres. Særlig det å opprettholde effektive beslutningsprosesser kan bli skadelidende, fordi presset oppleves som høyt og organisasjonsmodellen oppleves som mer ukjent å arbeide i. Det kan være svært krevende å holde fullt fokus rettet mot situasjonsutviklingen i kriser med høy kompleksitet og dynamisk utvikling, samtidig som man skal etablere et nytt organisasjonsledd gjennom staben.
_________________________________

Summary
This master's thesis examines crisis management within the police service. It has been carried out as a case study of Oslo Police District's transition from line management to staff management during acute crises. When an extraordinary incident occurs, the police districts will set up a crisis command group whose task it is to reinforce the normal command structure and ensure more efficient crisis management.

Challenges may arise during the setting-up of the crisis command group as a result of the police changing their management structure during the ongoing handling of the crisis, and these challenges are identified, analysed and discussed through a qualitative study emphasizing on in-depth interviews with key operational leaders in Oslo Police District. As a support for the interviews, an examination of the police emergency plans and central theories on crisis management have provided possibilities to assess to what extent changing the organisational design is expedient during ongoing acute crises. The Norwegian Police University College's training programme and evaluations have also enriched the access to data and the analysis.

The aim of this study has been to provide increased understanding and insight into a phenomenon that has been thoroughly evaluated by the 22 of July Commission, but this project has emphasized on other perspectives than those presented by the 22 of July Commission in 2012. This thesis offers a complementary explanation that has looked into whether structural aspects related to the organisational design may be connected to the challenges arising when the police are setting up a crisis command group. In addition, the practice within the police is assessed and whether it is suited for facing the challenges that arise.

The analysis shows that the police have prioritized, to a too high degree, measures in the evolutionary practice perspective in the pre-crisis work, and that the organisational structure does not sufficiently take into account the need for flexibility through the formal structures on which the emergency plans are based. These deficiencies could lead to reduced crisis management capability, as unclear expectations and unclear situational awareness will occur in the various actors involved when the organisational structure is changed. This could in particular have a negative impact on maintaining efficient decision-making processes, as the actors involved feel a high pressure and the organisational design seems less familiar to them. It can be very difficult to maintain full focus on the development of the situation in high complexity crises with a dynamic development at the same time as establishing a new organisational link through the crisis command group.