Sammendrag:

Denne oppgaven tar for seg organiseringen av politiets innsatspersonell, slik at politietmed sine ressurser og i rammen av totalforsvaret kan møte hybride trusler. Oppgaven begrenses til å belyse samhandlingen med Forsvaret og bilateralt med Sverige. Hovedfokuset i oppgaven er organiseringen av politiets innsatspersonell. For å vurdere organiseringen er det nødvendig å vite hvilke bistandsmuligheter politiet har, både internt i politiet og eksternt med samvirkeaktører når hybride hendelser oppstår.

Dette er en erfaringsbasert masteroppgave. Den er gjennomført som en kvalitativ undersøkelse, basert på dokumentanalyser og intervjuer med sentrale aktører innenfor beredskap og krisehåndtering i Norge og Sverige. Alle informantene er sentrale ledere på taktisk eller operasjonelt nivå.

Målet med oppgaven har vært å belyse politiets rolle i totalforsvaret og hvordan organiseringen av politiets innsatspersonell kan møte fremtidige trusler. Ved hybride trusler vil grensen mellom samfunn-og statssikkerhet være mer uklar. Dagens organisering av politiets innsatspersonell tar utgangspunkt i en desentralisert modell hvor alt innsatspersonell er allokert i politidistriktene. Politimesterne har ansvar for å løse alle oppdrag innenfor sitt distrikt. Et av målene med nærpolitireformen var at politidistriktene skulle kunne håndtere større og mer komplekse hendelser på egen hånd. Når hendelsen blir av en viss størrelse vil politidistriktene ha behov for bistand. Denne oppgaven indikerer at når hendelsene blir mer alvorlige, blir muligheten for bistand fra Forsvaret og Sverige mindre. Dette kan betegnes som et beredskapsmessig paradoks.

Politiet må være forberedt på å utnytte sine egne ressurser for å håndtere hybride hendelser, men oppgaven viser at politiet har svakt utviklede konsepter for å utnytte samtrent innsatspersonell over distriktsgrensene. I denne sammenheng er det gjort en sammenlikning av organiseringen av svensk innsatspersonell hvor sentraliserte og desentraliserte løsninger er kombinert. Dette gir muligheter for mer helhetlig utnyttelse av innsatspersonellet ved større hendelser.
_______________________

Summary
This thesis discusses the structuring of the police’s response personnel, to enable the police, with its resources and in the frame of totaldefence, to meet future hybrid threats. The thesis is narrowed to highlight the cooperation with the Norwegian Armed Forces and bilaterally with Sweden. The main focus of the thesis is the structuring of the police’s response personnel. In order to assess the structuring, it is necessary to know of the current aid opportunities the police has, both internally in the police and externally with key collaborators, when hybrid incidents occur.

This is an experience-based master thesis. It is conducted as a qualitative study, based on an analysis of documents and interviews with key players within emergency preparedness and crisis management in Norway and Sweden. All informants are central leaders at either the tactical or operational level.

The aim of this thesis is to shed light on the police’s role in totaldefenceand how the current structuring of the police’s response personnel can meet future threats. The boundary between society-and state-security becomes more unclear with hybrid threats. Today's structuring of the police’s response personnel is based on a decentralizedmodel where all response personnel are allocated in the police districts. The police chiefs are responsible for solving all assignments within their districts. One of the goals of “Nærpolitireformen”was to enable the police districts to handle larger and more complex incidents on their own. When an incident becomes of a certain magnitude, the police districts will be in need of assistance. This thesis indicates that as incidents become more severe, the possibility of assistance from the Norwegian Armed Forces and Sweden lessens. This can be described as an emergency preparedness paradox.

The police must be prepared to use their own resources to deal with hybrid incidents, but this thesis shows that the police have poorly developed concepts for utilising jointly trained response personnel across district borders. In this context, a comparison has been made to the structuring of the Swedish response personnel where centralized and decentralized solutionsare combined. This provides opportunities for a more comprehensive utilisation of response personnel formore severe incidents.