Sammendrag:

Ingen internasjonal samarbeidsordning påvirker norsk sentraladministrasjon i samme grad som EU. Et flertall av de ansatte i norske departementer, direktorater og tilsyn, på tvers av sektorer, rapporterer at de berøres av EU. Siden EU, til forskjell fra internasjonale organisasjoner, også består av institusjoner som ikke kan regnes som medlemsstatenes institusjoner, gis ikke-medlemsland som Norge flere muligheter til å påvirke politikkutformingen i EU enn hva som er tilfelle i internasjonale organisasjoner. Spesielt Europakommisjonens administrasjon gir norske myndigheter adgang til beslutningsprosesser som neppe skiller seg dramatisk fra den adgang medlemsstater har. Også når det gjelder iverksetting og anvendelse av EUs regelverk på det nasjonale plan fører eksistensen av Kommisjonen, i praksis ofte understøttet av et raskt voksende antall EU-byråer, til at det oppstår administrative mønstre som ikke kan gjenfinnes i forholdet til internasjonale organisasjoner. Utøvende organer som Kommisjonen og EU-byråer mangler egne etater på det nasjonale nivået, men synes i stedet å knytte seg sterkt til allerede relativt fristilte nasjonale direktorater (herunder norske), som således får en »flerhattet« rolle i forhold til henholdsvis eget departement, Kommisjonen, EU-byråer og »søsterdirektorater« i andre land. I en viss forstand blir således nasjonale direktorater og tilsyn deler av to administrasjoner; en nasjonal så
vel som en felles unionsadministrasjon.