Sammendrag:

Offentlig administrasjon er preget av organisasjoner med et stort innslag av byråkrati, dvs. styring gjennom standardiserte arbeidsprosesser, regler og prosedyrer, et tydelig hierarki av posisjoner, samt en fast arbeidsdeling og spesialisering mellom enheter og ansatte (Weber 1971). Det er en vanlig påstand at de siste tiårene har vært preget av avbyråkratisering (Røvik 2007). Andre peker på at det i skyggen av (eller som en uintendert følge av) reformene inspirert av New Public Management er mange drivkrefter som trekker i retning av økt byråkrati (Produktivitetskommissionen 2013). Dette er problemstillinger som bør studeres gjennom empiriske analyser forankret i presise konseptuelle dimensjoner ved byråkrati, som altså i hovedsak er definert gjennom strukturelle variabler (Mintzberg 1979). Heller enn å forstå utviklingen i byråkratiet ut fra én strukturell egenskap – f.eks. regelstyring vs. målstyring eller mengden av «red tape» – eller ved å trekke på generelle kategorier som hierarki, marked og nettverk er det fruktbart med en mer finkornet analyse av flere strukturelle dimensjoner og samspillet mellom disse. En slik tilnærming gjør at vi unngår «overly truncated or hyperstylized notions of (organizational) design» (Miller, Greenwood & Prakash 2009).

I denne artikkelen identifiserer vi på empirisk grunnlag utfordringer ved innslag av prosjekt- og teamorganisering i offentlig virksomhet. Til tross for at bruk av slike strukturer i statlig virksomhet er dokumentert og beskrevet (DIFI 2012), er det lite systematisk forskning på disse temaene. Problemstillingen knytter seg til fenomenet byråkrati (og avbyråkratisering) langs to dimensjoner. For det første er rasjonalet for slik «ny» organisering forbundet med hensynet til fleksibilitet mht. personell og kompetanse, samt å håndtere nye oppgaver. Vi er altså opptatt av en annen side ved fleksibilitet enn når fokus rettes mot tiltak for mindre regelstyring og mer bruk av faglig skjønn i oppgaveløsning og saksbehandling.
For det andre utfordres to trekk ved en byråkratisk struktur: et tydelig hierarki av over- og underordningsforhold og fast arbeidsdeling mellom enheter og stillinger. For å beskrive og analysere ikke-byråkratiske strukturer på en systematisk måte trekker vi inn fire designdimensjoner: innslag av prosjektorganisering, bruk av team, enhetlig ledelse og delegering.

Den empiriske studien tar for seg den interne organiseringen av avdelinger i to departementer i den norske statsadministrasjonen. Her har innslag av prosjekt- og teamorganisering dels erstattet organisering basert på faste seksjoner og enhetlig ledelse. Problemstillingen er: Hva er utfordringene i de nye strukturene, sammenlignet med en situasjon med faste seksjoner?

Artikkelen en disponert slik: I neste avsnitt gjør vi rede for noen sentrale bidrag i nyere analyser av byråkrati som organisasjonsform (1), og plasserer vårt bidrag i denne faglige sammenhengen (2). Deretter presenterer vi det analytiske rammeverket som ligger til grunn for analysen (3), data og metode (4) og empirisk analyse (5). En konklusjon med implikasjoner for videre forskning avslutter artikkelen (6).