Sammendrag:

Masteroppgaven tar utgangspunkt i politiets etterretningsdoktrine, som gjelder for hele det norske politiet. Etterretning brukes i dag om forskjellige momenter, blant annet om aktiviteter, organisasjoner og produkter. Etterretningsdoktrinen kan forstås som et ideal om hvordan etterretningsprosessen skal fungere, og i politiet kan man si at etterretningsprosessen starter med en ledelsesstyrt prosess kalt «styring og prioritering». Dette gir inntrykk av at etterretningsprosessen er ledelsesstyrt. Ettersom etterretning (som ofte kan sidestilles med noe hemmelig) skal brukes i hele politiet, og beskriver en prosess som skal vise hvordan politiet styrer og prioriterer hva slags kriminalitet politiansatte skal bekjempe, er det viktig for legitimiteten og tillitten til politiet å være mest mulig gjennomsiktig overfor borgerne om hvordan etterretningsprosessen kan forstås. Forskningsspørsmålet som belyses er: «På hvilke måter kan man forstå hvordan Oslo politidistrikts valg av styring og prioritering etter etterretningsdoktrinen blir til i praksis?»
Dataene som er benyttet for å besvare problemstillingen er hentet fra 4 intervjuer med nøkkelpersoner i Oslo politidistrikt, og 2 observasjoner av prioriteringsmøter ved ulike enheter i samme distrikt.
Funn i oppgaven tyder på at etterretningsprosessen både er ledelsesstyrt, innhentingsstyrt og straffesaksstyrt, hvilket kan problematiseres med spørsmålet om hvem som egentlig bestemmer hva etterretning er i politiet og hvor prioriteringer egentlig kommer fra. Idealet i doktrinen sier prosessen skal være ledelsesstyrt, men praksis viser også at prosessen er styrt av kriminaliteten som har skjedd og innhentingsstyrt av praktikere ute i feltet.
Funn viser også at valg mellom forskjellige alternativer i prioriteringsmøter begrenses fordi politiets etterforskningskapasiteter ikke er organisert for oppfølgingen av et uttalt forventet proaktivt arbeid om et kunnskapsbasert politiarbeid. Forut for ideen om ønsket effektivitet og kunnskapsgrunnlag i kriminalitetsbekjempelsen, ligger politiets reaktive organisatoriske struktur for å håndtere anmeldte saker og begått kriminalitet som blir varslet til politiet. Spørsmålet som bør stilles er om politiet er rustet for en mer proaktiv dreining. Slik valg av prioriteringer gjøres i dag, vitner dette om at politiet er preget av en formell struktur som forutsetter reaktive valg, med innslag av proaktive initiativer som er innhentingsdrevet.