Sammendrag:

Avhandlingens hovedtema er de virkelighetskonstruksjoner som dominerer diskurser om målstyring i norsk politi og hvordan disse materialiserer seg som styrings- og handlingsbetingelser for politi- og lensmannsetaten. Gjennom en diskursanalytisk teori- og metodeanvendelse identifiseres politimålstyringsdiskursens dominerende representasjoner og det utforskes hvordan og hvorfor disse tilegner seg dominans i diskursen. Forstått som sentrale representanter for politimålstyringsdiskursen utgjør praksisberammende dokumenter, strategier og handlingsplaner for norsk politi, datagrunnlaget i denne delen av analysen. Som referanse- og forståelsesramme for utforskingen av politiets særegne målstyringsdiskurser, brukes en nåtidig målstyringsdiskurs på (ideelt sett) målstyringens egne premisser. Berammingen tar utgangspunkt i «New Public Management- litteraturen» og avdekker målstyringsfeltets meningsinnhold. I analysens første del identifiseres 13 diskursive representasjoner som sammen utgjør den nåtidige målstyringsdiskursens betydningsdannelser. Det er disse representasjonene som definerer hva målstyring er og handler om, og som kultiverer det analysestrategiske blikk på politimålstyringsdiskursen. Som modellkonstruksjon utgjør den nåtidige målstyringsdiskursen hovedfunnet i første del av avhandlingen. I analysens andre del identifiseres fire temaer som dominerer i diskurser om målstyring i norsk politi. Det er disse temaene om; ”et brukerstyrt politi”, ”indikatordrevet målstyring”, ”trygghet som utkomme” og ”kunnskapsstyrt praksis”, som konstituerer politimålstyringsdiskursen. Med fokus på de virkeligheter som utkonkurreres, diskursens modenhet og den samfunnsmessige selvforståelsen diskursen realiseres innenfor, belyses de sosiale virkningene og praksisimplikasjonene av temaenes dominans i politimålstyringsdiskursen. Et hovedfunn i analysens andre del er hvordan det italesettes en ny posisjon i politimålstyringsdiskursen som taler for en kraftsamling om de virkelige (og unike) politioppgavene. Dette i kontrast til ideen om det ”totale politiprodukt”. Videre belyses det hvordan den nye posisjonen utfordrer sentrale politiverdier og utgjør en distinkt ny rasjonalitet i politimålstyringsdiskursen.