Sammendrag:

Emnet for denne studien er organisering og samarbeidsrelasjon mellom etatene i de tverretatlige samarbeidene mot arbeidslivskriminalitet i Trondheim og Kristiansand. Arbeidslivskriminalitet er et gjenstridig problem som krever samordning mellom flere offentlige etater. Regjeringen har styrket arbeidet mot arbeidslivskriminalitet ved å opprette to nye a-krimsentre i Trondheim og Kristiansand fra 2016. Sentrene er satt sammen av representanter fra Skatteetaten, Arbeidstilsynet, politiet, NAV, skatteoppkrever og Tollvesenet.

Temaet for denne oppgaven er å beskrive hvordan de to sentrene er organisert. Formålet med denne studien er (1) å beskrive samarbeidsrelasjonene ved de tverretatlige a-krimsentrene i Trondheim og Kristiansand på operativ nivå og ledernivå fra oppstart i 2015 frem til 2017. Videre er formålet (2) å identifisere og analysere hva som er de viktigste forskjellene mellom organiseringen i Trondheim og Kristiansand, og hvordan disse kan forklares. Forskningsdesignet er kvalitativt og 14 respondenter på leder- og medarbeidernivå er intervjuet.

Hovedfunnet i studien er at de to arbeidslivskriminalitetsentrene har en relativt lik organisering. Den største forskjellen mellom sentrene er imidlertid graden av samlokalisering og tilstedeværelse av lokal kontaktperson. Arbeidslivskriminalitetssenteret i Kristiansand er utfordret av en geografisk distanse blant deltakerne i samarbeidet, blant annet av lokal kontaktperson, som er virker hemmende for samarbeidet.

Tilstedeværelse og deltakelse på sentrene av de lokale kontaktpersonene styrker samarbeidsrelasjonen ved arbeidslivskriminalitetsentrene. Sammen med distribuert ledelse fra primær- og sekundærorganisasjonene, samlokalisering og gjensidig avhengighet og forpliktelse. Dette er de viktigste suksesskriterier for sterke tverretatlige samarbeid.

Dagens organisering har både innslag av nasjonal standard, frihet fra primær og sekundærorganisasjonene, erfaringsoverføringer fra andre samarbeid og forhandling. Primær- og sekundærorganisasjonene har gitt samarbeidet en stor grad av frihet, og det er derfor på tide med en felles samarbeidsmodell som trekker de beste erfaringene fra alle arbeidslivskriminalitetsentrene i landet. På denne måten kan den tverretatlige bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet bli en mer effektiv utnytting av statens ressurser.