Sammendrag:

Hensikten med studien er å tydeliggjøre rehabiliteringsvirksomheten. Rehabiliteringsvirksomhet er knyttet til funksjonsnedsettelse og funksjonshemning. Jeg har søkt etter rehabiliteringsvirksomhetens utgangspunkt. Det gjorde jeg ved å skrive historien om bistand til funksjonshemmede. Gjennom denne historien ønsket jeg å finne svar på hvorfor dagens rehabiliteringsvirksomhet oppleves uklar, både i forhold til begrepsbruk og målgruppe. Jeg tok utgangspunkt i problemstillingen ”Hva er rehabiliteringsvirksomhetens historie? Kan denne historien sees på som en historie om profesjonsbygging, institusjonsbygging og utvikling av et praksisfelt?” For å få svar på det, benyttet jeg historisk metode. Historien skrives kronologisk etter gransking og analyse av kildene, fra de eldste tider og fram til i dag. Parallelt analyserte jeg denne historien horisontalt, ved å granske kildene i forhold til profesjonsbygging, institusjonsbygging og utvikling av praksisfelt. Jeg tok også hensyn til rehabiliteringsvirksomhetens tre dimensjoner, den politisk administrative, den faglige og brukerdimensjonen i denne analysen.. Studien konkluderer med at rehabiliteringsvirksomhetens historie framstår med tre hovedperioder. I de to første periodene finner jeg ulik grad av både profesjonsbygging, institusjonsbygging og utvikling av praksisfelt. I tredje periode finner jeg ingen egen profesjonsbygging eller institusjonsbygging for en samlet rehabiliteringsvirksomhet. Det utvikles flere praksisfelt. Første bistandsperioden er fram til 1945. Den består hovedsakelig av undervisningstilbud, for blinde, døve, åndssvake og vanføre barn. Andre bistandsperiode varer fra 1945 til 1970. Jeg kaller perioden for særomsorgenes tid. Da utvikles bistanden innenfor tydelige særomsorger som åndssvakeomsorgen, vanføreomsorgen, attføringsarbeidet og cerebral pareseomsorgen. I denne perioden skjer profesjonsbygging, institusjonsbygging og utvikling av praksisfelt innenfor særomsorgene. Bistanden utvikles både i forhold til barn og voksne. Humanitære organisasjoner og frivillig arbeid spiller en vesentlig rolle. Tredje bistandsperiode er fra 1970 og fram til i dag. Denne perioden starter med normaliseringsideologien og desentralisering av tjenestetilbudet som tidligere framstod som særomsorger. Det medførte tjenesteomlegging og institusjonsnedbygging, tydeligst markert med avvikling av HVPU. Jeg konkluderer med at de politisk administrative føringene var relativt tydelige på at det skulle utvikles en samlet rehabiliteringsvirksomhet. Det utviklet seg imidlertid flere praksisfelt, med ulike målgrupper, og en uklar begrepsbruk utviklet seg. Tydeligst ser vi dette innenfor praksisfeltet voksenhabilitering, som framstår som en videreføring av åndssvakeomsorgen. Den arbeidsrettede rehabilitering framstår nå som eget praksisfelt, gjennom sin forankring i Arbeids- og velferdsetaten. Studien viser at skal rehabiliteringsvirksomheten framstå som en tydelig og sammenhengende tjeneste der brukerne får dekket sine rehabiliteringsbehov, så må en begrepsavklaring med konsekvenser i praksisfeltene gjennomføres.