Sammendrag:

ema for analysen er energiomstillingsprosessen i Longyearbyen på Svalbard. Energisystemet er tilnærmet 100 prosent fossilt og ikke tilknyttet nett på fastlandet. Overordnede rammer for prosessen er Svalbardtraktaten, svalbardloven og svalbardpolitikken. Undersøkelsen er basert på 17 intervjuer, syv fokusgrupper, skriftlige kilder, og feltarbeid i Longyearbyen på til sammen 34 dager. Først kartlegges framvekst av det vi kaller en framtidsvisjon om Svalbard som et grønt, arktisk utstillingsvindu. Vi viser hvordan sosiotekniske forestillinger, ved å skissere en annen framtid, kan bidra til at «det umulige» skifter status, og blir sett på som mulig og ønskelig. På tidlig 2000-tall var kull sett på som framtidens energikilde. På 2020- tallet er visjonen om fornybar kraftforsyning etablert i politiske dokumenter og fysisk infrastruktur. Deretter belyses spenninger som finnes i arbeidet med realisering av visjonen. Blant annet er rollefordeling mellom næringsliv, stat og lokaldemokrati en kime til uenighet. Videre påpekes analysens følger for vår forståelse av teori om samfunns- og teknologiutvikling. Teoretisk utgangspunkt er teknologi- og vitenskapsstudier (STS) og Jasanoffs begreper samproduksjon (co-production) og sosiotekniske forestillinger (sociotechnical imaginaries). Til slutt defineres analysens følger for vår forståelse av samfunns- og teknologiutvikling lokalt i Longyearbyen. For det første kompliseres energiomstillingsprosessen av det svalbardpolitiske bakteppet og til dels motstridende statlige føringer. En utfordring er mangel på samordning mellom departementene. For det andre er organisering av energisektoren til hinder for investeringer i energiteknologi og -infrastruktur. For det tredje kan Longyearbyen være et ideelt sted for uttesting av løsninger med nytteverdi for andre samfunn. Det påpekes at testmuligheten ikke er – eller bør være – begrenset til teknologiske løsninger. Vellykket energiomstilling avhenger av teknologiske nyvinninger, men også av involvering av samfunnet rundt teknologien. Til sist poengteres det at sikkerhetspolitiske hensyn og forsyningssikkerhet er første prioritet i prosessen på Svalbard, og i avveininger settes disse over klimahensyn.