Sammendrag:

Forsvarsdepartementet har flere ganger de siste 20 årene reformert investeringsprosessen i sektoren, men det har vært utfordrende å få til den ønskede effektivitet i investeringsprosessen. Den siste reformen i 2016endret på nytt organisasjonen og ansvarsforholdene i sektoren. Ansvaret for å gjennomføre anskaffelser ble skilt ut i en egen etat, Forsvarsmateriell, lenger bort fra brukeren av materiellet, Forsvaret. Reformen i 2016 har trekk av det vi anser som New Public Management styringsprinsipper. Men en analyse av reformen viser også at den har klare trekk av de styringsformer som omtales som New Public Governance. Disse prinsippene vektlegger at aktørene er knyttet sammen i en gjensidig avhengighet. De må i større grad enn i tradisjonell styring samarbeide, dele ansvar, og akseptere at de er gjensidige avhengige av hverandre for å nå felles mål. Denne erkjennelsen gjør at vi kan anvende eksisterende erfaringer innen bruk av slike styringsformer også på investeringsinsprosessen i forsvarssektoren. Eksisterende teori på området kan forklare en del av de utfordringer som kan følge av en slik kompleks og -i hvert fall for forsvarssektoren - relativt ukjent kombinasjon av styringsprinsipper. Beskrivelsene av reformen inneholder få indikasjoner på at slike utfordringer er vurdert. Endringene i styringsformen vil videre kunne gi behov for å revidere regelverk og instrukser, og ikke minst kan det kunne ha betydning for utførelsen av lederskap. Styringsformen vil blant annet stille endrede krav til lederes evne til å samarbeide på tvers mellom organisasjoner samtidig som de ivaretar de tradisjonelle lederoppgavene ilinjeorganisasjonene. Dette vil kunne ha implikasjoner både på lederutvelgelse og lederopplæring. Styring gjennom samarbeid er også en ressurskrevende styringsform, noe som kan føre til et økt behov forressurser i ledelse og koordinering, især når antall aktører i samarbeidet økes. Viktigheten av samarbeid og tillit får en ytterligere økt betydning i et komplekst styringssystem. Alle nivå i forsvarssektoren kan ytterligere forbedre effektiviteten av reformen gjennom å øke sin forståelse av den teori og de begreper som finnes omkring samarbeid i eksisterende forskning.