Sammendrag:

Denne avhandlingen tar for seg beslutninger som har stor innvirkning på enkeltindivider og som er nødvendige for å oppfylle statens plikt til å beskytte barn: omsorgsovertakelser av nyfødte barn. Profesjonelle beslutningstakere tar disse beslutningene på vegne av staten, som må følge lover og retningslinjer utarbeidet av demokratisk valgte politikere («policymakers»). Grunnlaget for disse beslutningene er skjønnsmessige vurderinger som gjøres av beslutningstakerne, som må følge likebehandlingsprinsippet ved å behandle like tilfeller likt og ulike tilfeller ulikt. Likebehandling («equal treatment») er avgjørende for rettferdighet og for folks tillit til og legitimiteten til både barnevernet og rettssystemet. Likebehandling er nødvendig av hensyn til disse abstrakte prinsippene, men også av et helt konkret hensyn: barn skal oppleve samme grad av beskyttelse. Hvor godt de blir ivaretatt, skal ikke variere mye eller være vilkårlig. Med tanke på delegeringen av beslutningsmyndighet og skjønnsutøvelse, og den lukkede beslutningsarenaen de fattes på, er det avgjørende at beslutningene begrunnes og rettferdiggjøres på en måte som viser at de er legitime.
Det er store kunnskapshull når det gjelder hvordan beslutningstakere vurderer og legitimerer inngrep i familier. Denne avhandlingen tar sikte på å undersøke slike skjønnsmessige beslutninger ved å analysere og kritisk vurdere skriftlige dommer av omsorgsovertakelser for nyfødte barn. Dommene er samlet inn fra Østerrike, England, Estland, Finland, Irland, Tyskland, Norge og Spania, og utgjør et unikt og verdifullt datasett. Funnene har relevans for alle beslutninger der sosialpolitikk iverksettes.
Følgende forskningsspørsmål styrer analysen:
• Er like saker begrunnet og rettferdiggjort likt?
• Er beslutningstakernes redegjørelser egnet til å holde dem ansvarlige (om beslutningene kan etterprøves), og hvilke konsekvenser kan dette ha for det demokratiske systemet?
• Hvilke konsekvenser kan funnene mine ha for forutberegneligheten i saksbehandlingen?
Hovedfokuset i avhandlingen er likebehandling, men det er også andre viktige prinsipper som må tas i betraktning når det gjelder omsorgsovertakelser for nyfødte og implementering av politikk generelt. Et av disse prinsippene er forutberegnelighet («predictability»), som betyr at borgerne i rimelig grad skal kunne forutse de rettslige konsekvensene av sine handlinger. En del av forutberegneligheten er å vite hvilke saker som vil bli behandlet likt og hvilke som vil bli behandlet ulikt. Forutberegnelighet er et avgjørende aspekt ved rettsstaten og er nødvendig for legitimiteten til statens inngrep i borgernes private sfære. I denne avhandlingen vurderes forutberegnelighet ut fra en vurdering av dommenes kvalitet.
Jeg vil også diskutere begrepet etterprøvbarhet («accountability»), som i likhet med forutberegnelighet er avledet av dommene og avhenger av deres kvalitet. Etterprøvbarhet er avgjørende på grunn av demokratiets svarte hull, der beslutninger om omsorgsovertakelser fattes. Gode redegjørelser for hvordan og hvorfor beslutningene ble tatt, er en viktig forutsetning for at beslutningstakerne skal kunne holdes ansvarlige for forskjeller i behandlingen av lignende saker. Både forutberegnelighet og etterprøvbarhet er avgjørende, ikke bare for enkeltbeslutninger, men også for systemets legitimitet som helhet.
Avhandlingen består av tre artikler, der hver av dem studerer likebehandling fra hver sin vinkel:
• Den første artikkelen ser nærmere på hvordan risiko- og beskyttelsesfaktorer vurderes.
• Den andre artikkelen sammenligner behandlingen av like saker med ulikt utfall.
• Den tredje artikkelen analyserer hvordan skjønnsmessige rettslige standarder anvendes.
I hver av disse artiklene kartlegger og viser jeg beslutningstakernes resonnementer og begrunnelser. Jeg ser etter mønstre av likheter og forskjeller gjennom dokumentanalyse av de skriftlige dommene om omsorgsovertakelse av nyfødte. På bakgrunn av denne analysen vurderer jeg om likebehandlingskravet er oppfylt slik det er dokumentert i dommene, og diskuterer mulige forklaringer på forskjellsbehandling. I tillegg foretar jeg en kritisk vurdering av kvaliteten på dommene og diskuterer hvilke implikasjoner denne vurderingen har for etterprøvbarhet og forutberegnelighet.
Jeg har funnet at selv om skriftlige dommer til en viss grad oppfyller og legger til rette for likebehandling, forutberegnelighet og ansvarliggjøring/etterprøvbarhet av beslutningstakere, har de visse svakheter som må adresseres.
Når det gjelder likebehandling, kartlegger jeg et mønster der lignende hensyn er relevante, men vurderingen av deres innvirkning på saken er forskjellig. Jeg konkluderte med at beslutningstakernes skjønnsmessige vurderinger av sosiale forhold, som aspekter ved familiens situasjon og foreldrenes atferd, noen ganger fører til ulike utfall, selv i like saker. Dette skaper et problem, særlig når det er uklart hvordan beslutningstakerne har kommet frem til sin konklusjon. I min diskusjon undersøker jeg fordelene og ulempene ved å implementere en sjekkliste for å begrense beslutningstakerens skjønn ved å vurdere spesifikke punkter i beslutningsprosessen. Jeg konkluderer med at hvis en slik sjekkliste er riktig utformet, kan den føre til mer likebehandling og bedre beslutninger.
Vurderingen av dommenes kvalitet viser flere svakheter (selv om det også finnes noen styrker). For det første svekkes forutberegneligheten av dommenes kvalitet. Mangelen på beskrivelser av konkrete vurderinger og avveininger som er gjort er spesielt problematisk, ettersom slike beskrivelser er avgjørende for å kunne forutsi behandlingen av fremtidige saker. Det er nettopp denne skjønnsmessige begrunnelsen som kan true forutberegneligheten. I den forbindelse har jeg diskutert om det ville være en fordel for likebehandlingen å eliminere beslutningstakerens skjønn ved å gjøre skjønnsmessige standarder om til regler. Jeg har imidlertid funnet ut at selv om man kunne lage nok regler (noe som i seg selv er urealistisk), ville feilene som reglene ville føre til, og kostnadene forbundet med dem, være uakseptable i et demokratisk samfunn.
Det er en utfordring å holde beslutningstakerne ansvarlige (konseptualisert som etterprøvbarhet) på grunn av manglene i dommene. Det blir vanskelig for offentligheten og berørte parter å forstå og reagere på avgjørelsen når det er uklart hvorfor avgjørelsen ble som den ble. Behandlingen av lignende saker kan variere, men dårlige redegjørelser gjør det vanskelig å skille mellom maktmisbruk og rimelig uenighet («reasonable disagreement»). I tillegg svekkes den demokratiske kontrollen over implementeringen av politikken, og man går glipp av læringsmuligheter. For å løse dette problemet diskuterer jeg muligheten for å stille høyere krav til beslutningstakere om å inkludere flere detaljer i vurderingene sine. Jeg mener at denne tilnærmingen vil forbedre etterprøvbarheten, men bare hvis kravene oppfylles i praksis. Jeg trekker også frem kvalitetsforbedringene i norske dommer, som har blitt mer detaljerte og begrunnede etter kritikk fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.
Denne avhandlingen tar for seg beslutninger som har stor innvirkning på enkeltindivider og som er nødvendige for å oppfylle statens plikt til å beskytte barn: omsorgsovertakelser av nyfødte barn. Profesjonelle beslutningstakere tar disse beslutningene på vegne av staten, som må følge lover og retningslinjer utarbeidet av demokratisk valgte politikere («policymakers»). Grunnlaget for disse beslutningene er skjønnsmessige vurderinger som gjøres av beslutningstakerne, som må følge likebehandlingsprinsippet ved å behandle like tilfeller likt og ulike tilfeller ulikt. Likebehandling («equal treatment») er avgjørende for rettferdighet og for folks tillit til og legitimiteten til både barnevernet og rettssystemet. Likebehandling er nødvendig av hensyn til disse abstrakte prinsippene, men også av et helt konkret hensyn: barn skal oppleve samme grad av beskyttelse. Hvor godt de blir ivaretatt, skal ikke variere mye eller være vilkårlig. Med tanke på delegeringen av beslutningsmyndighet og skjønnsutøvelse, og den lukkede beslutningsarenaen de fattes på, er det avgjørende at beslutningene begrunnes og rettferdiggjøres på en måte som viser at de er legitime. Det er store kunnskapshull når det gjelder hvordan beslutningstakere vurderer og legitimerer inngrep i familier. Denne avhandlingen tar sikte på å undersøke slike skjønnsmessige beslutninger ved å analysere og kritisk vurdere skriftlige dommer av omsorgsovertakelser for nyfødte barn. Dommene er samlet inn fra Østerrike, England, Estland, Finland, Irland, Tyskland, Norge og Spania, og utgjør et unikt og verdifullt datasett. Funnene har relevans for alle beslutninger der sosialpolitikk iverksettes. Følgende forskningsspørsmål styrer analysen: • Er like saker begrunnet og rettferdiggjort likt? • Er beslutningstakernes redegjørelser egnet til å holde dem ansvarlige (om beslutningene kan etterprøves), og hvilke konsekvenser kan dette ha for det demokratiske systemet? • Hvilke konsekvenser kan funnene mine ha for forutberegneligheten i saksbehandlingen? Hovedfokuset i avhandlingen er likebehandling, men det er også andre viktige prinsipper som må tas i betraktning når det gjelder omsorgsovertakelser for nyfødte og implementering av politikk generelt. Et av disse prinsippene er forutberegnelighet («predictability»), som betyr at borgerne i rimelig grad skal kunne forutse de rettslige konsekvensene av sine handlinger. En del av forutberegneligheten er å vite hvilke saker som vil bli behandlet likt og hvilke som vil bli behandlet ulikt. Forutberegnelighet er et avgjørende aspekt ved rettsstaten og er nødvendig for legitimiteten til statens inngrep i borgernes private sfære. I denne avhandlingen vurderes forutberegnelighet ut fra en vurdering av dommenes kvalitet. Jeg vil også diskutere begrepet etterprøvbarhet («accountability»), som i likhet med forutberegnelighet er avledet av dommene og avhenger av deres kvalitet. Etterprøvbarhet er avgjørende på grunn av demokratiets svarte hull, der beslutninger om omsorgsovertakelser fattes. Gode redegjørelser for hvordan og hvorfor beslutningene ble tatt, er en viktig forutsetning for at beslutningstakerne skal kunne holdes ansvarlige for forskjeller i behandlingen av lignende saker. Både forutberegnelighet og etterprøvbarhet er avgjørende, ikke bare for enkeltbeslutninger, men også for systemets legitimitet som helhet. Avhandlingen består av tre artikler, der hver av dem studerer likebehandling fra hver sin vinkel: • Den første artikkelen ser nærmere på hvordan risiko- og beskyttelsesfaktorer vurderes. • Den andre artikkelen sammenligner behandlingen av like saker med ulikt utfall. • Den tredje artikkelen analyserer hvordan skjønnsmessige rettslige standarder anvendes. I hver av disse artiklene kartlegger og viser jeg beslutningstakernes resonnementer og begrunnelser. Jeg ser etter mønstre av likheter og forskjeller gjennom dokumentanalyse av de skriftlige dommene om omsorgsovertakelse av nyfødte. På bakgrunn av denne analysen vurderer jeg om likebehandlingskravet er oppfylt slik det er dokumentert i dommene, og diskuterer mulige forklaringer på forskjellsbehandling. I tillegg foretar jeg en kritisk vurdering av kvaliteten på dommene og diskuterer hvilke implikasjoner denne vurderingen har for etterprøvbarhet og forutberegnelighet. Jeg har funnet at selv om skriftlige dommer til en viss grad oppfyller og legger til rette for likebehandling, forutberegnelighet og ansvarliggjøring/etterprøvbarhet av beslutningstakere, har de visse svakheter som må adresseres. Når det gjelder likebehandling, kartlegger jeg et mønster der lignende hensyn er relevante, men vurderingen av deres innvirkning på saken er forskjellig. Jeg konkluderte med at beslutningstakernes skjønnsmessige vurderinger av sosiale forhold, som aspekter ved familiens situasjon og foreldrenes atferd, noen ganger fører til ulike utfall, selv i like saker. Dette skaper et problem, særlig når det er uklart hvordan beslutningstakerne har kommet frem til sin konklusjon. I min diskusjon undersøker jeg fordelene og ulempene ved å implementere en sjekkliste for å begrense beslutningstakerens skjønn ved å vurdere spesifikke punkter i beslutningsprosessen. Jeg konkluderer med at hvis en slik sjekkliste er riktig utformet, kan den føre til mer likebehandling og bedre beslutninger. Vurderingen av dommenes kvalitet viser flere svakheter (selv om det også finnes noen styrker). For det første svekkes forutberegneligheten av dommenes kvalitet. Mangelen på beskrivelser av konkrete vurderinger og avveininger som er gjort er spesielt problematisk, ettersom slike beskrivelser er avgjørende for å kunne forutsi behandlingen av fremtidige saker. Det er nettopp denne skjønnsmessige begrunnelsen som kan true forutberegneligheten. I den forbindelse har jeg diskutert om det ville være en fordel for likebehandlingen å eliminere beslutningstakerens skjønn ved å gjøre skjønnsmessige standarder om til regler. Jeg har imidlertid funnet ut at selv om man kunne lage nok regler (noe som i seg selv er urealistisk), ville feilene som reglene ville føre til, og kostnadene forbundet med dem, være uakseptable i et demokratisk samfunn. Det er en utfordring å holde beslutningstakerne ansvarlige (konseptualisert som etterprøvbarhet) på grunn av manglene i dommene. Det blir vanskelig for offentligheten og berørte parter å forstå og reagere på avgjørelsen når det er uklart hvorfor avgjørelsen ble som den ble. Behandlingen av lignende saker kan variere, men dårlige redegjørelser gjør det vanskelig å skille mellom maktmisbruk og rimelig uenighet («reasonable disagreement»). I tillegg svekkes den demokratiske kontrollen over implementeringen av politikken, og man går glipp av læringsmuligheter. For å løse dette problemet diskuterer jeg muligheten for å stille høyere krav til beslutningstakere om å inkludere flere detaljer i vurderingene sine. Jeg mener at denne tilnærmingen vil forbedre etterprøvbarheten, men bare hvis kravene oppfylles i praksis. Jeg trekker også frem kvalitetsforbedringene i norske dommer, som har blitt mer detaljerte og begrunnede etter kritikk fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Avhandlingen bidrar til litteraturen om skjønn og likebehandling ved å kartlegge resonnementer og begrunnelser i skjønnsmessige avgjørelser. I tillegg gir avhandlingen verdifull kunnskap om hvordan forutberegnelighet og etterprøvbarhet ivaretas i praksis. Det metodiske bidraget er knyttet til bruk av skriftlige dommer i barnevernssaker - et svært verdifullt materiale, men som er utfordrende å arbeide med. Avhandlingen bidrar til empirisk kunnskap ved å kaste lys over et inngripende tiltak som vanligvis er skjult for offentligheten.