Sammendrag:

Våren 2021 ble omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere lovfestet til UDI – stikk i strid med anbefalinger fra en rekke barnefaglige instanser. Denne studien ønsker å forstå hvorfor det skjedde, og argumenter for at caset er et case av policyutvikling som balanserer hensyn til barn og innvandringspolitikk. Siden problemstillingen knytter seg til et politisk spørsmål om organisatorisk inndeling, tilpasses flerfeltsteori det aktuelle caset. Jeg venter å se at det politiske feltet – sfæren av politikere i partier, Storting og Regjering – styrer policyutvikling når en sak aktiverer et fremtredende saksskript og autoritet er spredt fordelt i feltet. Videre forventer jeg å se at det organisatoriske asylfeltet eller det organisatoriske barnefeltet – private og offentlige organisasjoner som jobber med henholdsvis asylinnvandring og barn – styrer policyutvikling dersom autoritet er konsentrert og en asyllogikk dominerer i feltet. Studien gjennomfører en prosessporing av reguleringen av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere fra 2008, da det fantes en politisk ambisjon om å overføre ansvaret til barnevernet, til 2021, da ansvaret ble lovfestet til UDI. Analysen konkluderer med at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere ble lovfestet til UDI som resultat av politisk styring, understøttet av organisatoriske strukturer. Selv om saksfremtredenhet og spredt autoritetsfordeling virker å ha bidratt til politisk styring i deler av prosessen, har politikerne også styrt i perioder der saken ikke var fremtredende og autoritet var samlet. Samtidig har asylfeltet hatt konsentrert autoritet og vært samlet om en asyllogikk. Det bryter med forventningene, og indikerer at spørsmål knyttet til enslige mindreårige kan ha blitt politisert. Dette har implikasjoner for videre studier av policyutvikling knyttet til barn og innvandring, og indikerer blant annet at hvis en sak er politisert, så vil organisatoriske felt knyttet til saken ha mindre påvirkningsrom.