Sammendrag:

Det norske pensjonssystemet har i løpet av de siste tjue årene vært gjennom en fullstendig omstrukturering som har endret pensjonssystemet i retning et mer “multipillar system”, hvor private tillegg som tjenestepensjon og privat pensjonssparing i økende grad vil utgjøre en større andel av fremtidens pensjoner. Det norske pensjonssystemet har med pensjonsreformene blitt mer individualistisk og differensiert. Basert på Gøsta Esping-Andersen sin teori om at velferdsstaten ikke bare er et passivt produkt av den industrielle revolusjon og klassekamp, men også en formende og stratifiserende institusjon i samfunnet, undersøker denne oppgaven hvordan pensjonssystemet etter pensjonsreformene har utviklet seg til å bli en stratifiserende institusjon og hvilke konsekvenser dette kan få. Et lavere statlig nivå på alderspensjon, en økende avhengighet av tjenestepensjon for fremtidens pensjonister, og varierende tilgang og kvalitet på tjenestepensjonene skaper potensialet for store inntektsulikheter blant fremtidens pensjonister. Denne oppgaven finner at de økonomiske inntektsulikhetene i det nye pensjonssystemet vil skape skillelinjer mellom sosiale klasser, kjønn og sektorer, hvor kjønn og sektorer i stor grad er overlappende skillelinjer. Det nye pensjonssystemet legger videre opp til et økende individuelt ansvar for egen inntektssikring i alderdommen. Ifølge “policy feedback”-litteraturen bør dette medføre at flere sparer privat for å sikre seg en tilstrekkelig pensjon. Denne oppgaven finner at det først og fremst er de arbeidstakerne som kommer best ut av det nye pensjonssystemet som har sannsynlighet for å spare til privat pensjon. Privat pensjonssparing tjener i den forstand til å forsterke de økonomiske inntektsulikhetene generert av pensjonssystemet. Videre undersøker oppgaven hvordan privat pensjonssparing korrelerer med holdninger til pensjonssystemets overordnede omfordelingspremisser i form av inntektsbasert pensjon. Oppgaven finner at privat pensjonssparing korrelerer signifikant med de overordnede omfordelingspremissene i folketrygden. Studien viser at de som kommer best ut av det nye pensjonssystemet har holdninger til folketrygdens omfordelingsprinsipper som i stor grad legitimerer denne økonomiske posisjonen. Resultatene antyder at det nye pensjonssystemet, som i økende grad legger opp til individuelt ansvar for inntektssikring i alderdommen, medfører store økonomiske forskjeller blant fremtidens pensjonister, hvor de som kommer best ut av pensjonssystemet har mindre solidaritet for dem som kommer dårlige ut. Oppgaven bekrefter tidligere studier som viser at holdninger til pensjonssystemet i stor grad er motivert av egeninteresser, men viser samtidig hvordan disse egeninteressene i stor grad er formet av pensjonssystemet gjennom sin stratifiserende funksjon.