Sammendrag:

Denne oppgaven studerer endringen i anmodningsprosessen med fylkeskommunene som ny
aktør, med søkelys på bakgrunn for endringen og hvilken betydning den har hatt i praksis.
Oppgaveoverføringen har bakgrunn fra regionreformen og integreringsloven, på overordnet
plan studeres endringen derfor som uttrykk for governance med vekt på former for statlig
styring. Endringen analyseres i lys av teori om det instrumentelle perspektivet og det
historisk-institusjonelle perspektivet.
Datagrunnlaget består av dokumenter som høringssvar, stortingsmeldinger mm. Det er også
gjennomført intervjuer med aktører fra fylkeskommunene, Arbeids- og
inkluderingsdepartementet, Kommunesektorens organisasjon og en representant for
ekspertutvalget. Forskningsmetoden som benytte er prosessporing ved hjelp av dokumenter,
supplert av semi-strukturerte intervjuer.
Analysen viser at teoriene kan forklare ulike aspekter ved oppgaveoverføringen og hvordan
samarbeidet fungerer i praksis. Hovedfunnene er at oppgaveoverføringen i stor grad synes å
være i tråd målsettingen om rask og treffsikker bosetting, formulert i regjeringens
integreringsstrategi. Fylkeskommunene skal bidra med kunnskap om de regionale arbeids- og
utdanningsmulighetene. Informantene opplever generelt sett at de har reel medvirkning i
anmodningsprosessen og at anbefalingene er gjenspeilet i den endelige anmodningen.
Den ekstraordinære bosettingen som følge av krigen i Ukraina satte ordningen på prøve. Da
situasjonen krevde en rask avklaring med kommunene om bosettingskapasiteten ble ikke
fylkeskommunenes perspektiv inkludert i anmodningsprosessen. Funnene viser at ved lave
ankomsttall så inkluderes fylkeskommunen, men i en akutt situasjon kan de risikere å falle ut
av styringskjeden.