Sammendrag:

I en tid preget av kriser, er klimakrisen og måten organisasjoner håndterer denne på, en av vår tids mest uttalte forventninger til organisasjoner. I denne masteroppgaven forsøker jeg å avdekke hvorvidt det eksisterer en avstand mellom hvordan Equinor kommuniserer og hvordan de handler når det gjelder bærekraft i en klimasammenheng. Gjennom en dokumentanalyse har jeg sett nærmere på Equinors kommunikasjon i mediebildet, på selskapets hjemmeside, i egenprodusert podkast og i selskapets egne bærekraftsrapporter. Hensikten med oppgaven har vært å besvare følgende problemstilling: Hvordan kommuniserer Equinor om klima og bærekraft, og er det en avstand mellom prat og praksis? Hva kan forklare en eventuell avstand mellom prat og praksis? Ved å undersøke Equinors prat og praksis mellom 2010-2020 har jeg sett nærmere på hvordan selskapet har håndtert forventninger og krav fra omgivelsene sine. To momenter har preget Equinors kommunikasjon vedrørende klima og bærekraft i tiårsperioden. Det første momentet var knyttet til hvordan klimautfordringene måtte ses i sammenheng med energiutfordringene. Det andre momentet var fokusert på hvordan Equinor skulle være en del av løsningen på klimautfordringen, og ikke en del av problemet. Noe av denne kommunikasjonen har også vist seg gjeldende i praksis, men det har også vært avstand mellom hvordan selskapet har kommunisert og hvordan de har handlet. Avstanden mellom prat og praksis kan argumenteres for å være en form for dekopling og ulike metoder har blitt anvendt for skille mellom politikk og handling i organisasjonen. Som utgangspunkt antok jeg at Equinors eventuelle dekopling mellom prat og praksis ville være en form for grønnvasking. Underveis i prosessen ble denne antakelsen mer nyansert i tråd med oppgavens funn. Jeg tolker dekoplingen av prat og praksis i perioder som avgjørende for at Equinor har evnet å tilpasse organisasjonen et landskap som endrer seg raskt.