Sammendrag:

Spenningen mellom de desentraliserte lokale og det sentrale har vært gjenstand for diskusjon og
debatt siden lokalforvaltningens begynnelse, og hvilket rom for lokale tilpasninger har variert
over tid. Kommunalt selvstyre og dets innskrenkede utvikling hvert under lupen blant
samfunnsforskere i Norge, spesielt i kjølvannet av Maktutredningens arbeid. Utviklingen har blitt
pekt på som en av flere årsaker til fallende valgoppslutning i lokalvalg de seneste tiårene. Det
kommunale selvstyre har blitt satt under press fra så vel borgernes økte rettigheter, og statlige
pålegg av stadig nye oppgaver og krav om tjenestekvalitet.
Uthulingen av det kommunale selvstyret har flere forklaringer, men en av påstandene er at
kommunene er for små, og er preget av skjøre fagmiljøer som ikke vil være rustet for å
imøtekomme fremtidens kommunale utfordringer. Kravet om større kommunale enheter blir
spesielt eksemplifisert ved hjelp av morgendagens utfordringer innen helse og omsorg.
Erkjennelse fra sentralt politisk hold om at kommunene i Norge er for små har materialisert seg i
en kommunereform-prosess som landet nå (mai, 2016) befinner seg i, med mål om å slå sammen
kommuner slik de får en tilstrekkelig størrelse for å handtere fremtidige utfordringer.
Oppgaven har forsøkt å svare på spørsmålet om politiske og administrative representanter for
norske kommuner opplever at de har tilstrekkelig rom for ivaretakelse av lokale preferanser ved å
tilby tjenester innen helse og omsorg som er tilpasset lokale behov og utfordringer i sin
kommune. Formålet er dermed å analysere det lokale selvstyrets tilstand i lys av hvordan
kommunale representanter opplever sitt handlingsrom, som da vil stå for kommunenes de facto
autonomi. Oppgaven fordrer at autonomi er en forutsetning for legitimt selvstyre, og derfor også
en forutsetning for et legitimt lokaldemokrati. Videre er helse og omsorg valgt som
kartleggingsfelt grunnet dets sentrale posisjon i både budsjetter, rettighetsutvikling,
kompetansekrav og en generell sentral plass i diskusjoner om kommunestørrelser.
Ved både kvantitativ og kvalitativ datainnsamling har denne empiriske oppgaven forsøkt å få et
representativt bilde av nå-situasjonen som kan benyttes som fundament for videre forskning på
hvilke faktorer som avgjør lokalnivåets rom for lokale prioriteringer.
Funnene tyder på en nå-situasjon som støtter delvis opp under antakelsen om mangel på reelt
rom for lokale tilpasninger. Påstanden om et lokalnivå i krise er derimot sterkt overdrevet. Videre
viser analysen av funnene at den statlige detaljstyringen ikke er så fremtredende som flere andre
empiriske funn peker på. Ulike kommunestørrelser har en signifikant betydning, innen kompetanse og kapasitet, samt økonomiske forhold, men forskjellene bør uansett vurderes som
små. Funnene i oppgaven gir delvis støtte til Vabo-utvalgets anbefalinger om 15 000 som
minimumsstørrelse for norske kommuner da denne grensen definerer i stor grad et skille i
opplevd autonomi blant respondentene. Det som per nå ser ut som den største trusselen for
lokal autonomi innen helse og omsorg er endringstakten i antall oppgaver samt kommunenes
mindreverdige part i samhandlingen med statlige helseforetak.
Videre er tallene i stor grad i samsvar med nyere empiriske studier og kartlegginger som viser et
mer nyansert bilde av lokal autonomi samt prov på at lokalnivået ikke er irrelevant. Det kan
derfor være på tide at forskningen på feltet justerer sitt virkelighetsbilde, for den kommunale
autonomien er bedre enn sitt rykte.