Sammendrag:

Den nordiske velferdsstaten har blitt etablert på prinsippene om solidaritet, likhet og offentlig
deltakelse. Kjennetegn ved den nordiske modellen for heletjenester er at den har skattebasert
finansiering og universell tilgang til omfattende og høy kvalitet av helsetjenester, der
fordelingen av helseressurser er basert på individuelle behov, ikke betalingsevne (Torjesen,
Aarrevaara, Time, & Tynkkynen, 2017). Etter flere reformer som både har skiftet eierskap fra
stat til kommune og tilbake igjen til staten, og et økende press for effektivisering av
økonomiske og behandling, så har det norske helsesektoren gått en annen retning enn andre
land i den nordiske modellen.
Norge har i dag, i til motsetning av sine naboer, valgt å gå bort ifra «den nordiske standarden»
hvor regional, desentraliser, folkevalgtstyring av sykehusene er noen av kjennetegnene for
denne standarden. På bakgrunn av Loven om Helseforetak av 2001 har staten blitt eier og
ansvarlig for styringen av alle helseforetak i landet (Fredriksson, Torjesen, Tynkkynen, &
Vrangbæk, 2019). Det norske helsevesenet kjennetegnes i dag av en semi-desetnralisert form,
hvor kommunene er ansvarlig for primærhelsetjenesten. Kommunene er her ansvarlige for
blant annet allmennlegetjenesten, hjemmesykepleie og folkehelse. Allmennlegetjenesten
drives av private legepraksiser på kontrakt med kommunen, der det meste av inntektene
kommer fra offentlige tilskudd (Fredriksson, Torjesen, Tynkkynen, & Vrangbæk, 2019).
Etter loven om Helseforetak av 2001 overtok staten eierskapet og ansvaret for driften av
spesialisthelsetjenesten som ivaretas av fire statlig eide helseforetak med 18 underliggende
helseforetak. Helseforetakene er underlagt nasjonal prioritering, lover og reguleringer og er
statlig finansiert gjennom finansierings ordninger fra staten (Fredriksson, Torjesen,
Tynkkynen, & Vrangbæk, 2019). Alle andre offentlige organiserte helse- og omsorgstjenester
som ikke hører under staten eller kommunen er det fylkeskommunen som er ansvarlige for
(Helse- og omsorgstjenesteloven, 2012, § 3-1).