Sammendrag:

Denne oppgaven handler om kommunal- og regionaldepartementets høringsforslag for ny
interkommunal samarbeidsform, nemlig det som kalles for samkommunemodellen. Denne
modellen legger opp til et forpliktende samarbeid om løsningen av ulike velferdsoppgaver.
Departementet ønsker at samkommunemodellen skal være et alternativ når flere kommuner
skal samarbeide om et bredt spekter av oppgaver og tjenester, innenfor det som kan sies å
være kommunens lovpålagte oppgaver.
Dette er andre gang en slik modell har vært ute til høring, etter at departementet først sendte
ut høringspapirer i 2005. Den gang ble det vurdert slik at man trengte å innhente mer erfaring
med modellen før man eventuelt kunne lovfeste den som en av de gjeldende modeller for
interkommunalt samarbeid. Dette har man oppnådd gjennom to forsøksprosjekt der Levanger
og Verdal kommune sammen har stiftet Innherred samkommune, og der Fosnes, Namdalseid,
Namsos og Overhalla har opprettet Midtre-Namdal samkommune, og jeg vil komme nærmere
inn på disse forsøkene senere i oppgaven.
1. februar 2008 bestod Norge av 430 kommuner (ingen endring i 2009), og det er stor
forskjell blant disse både når det gjelder størrelse i areal, og antall innbyggere. Oslo med sine
579 000 innbyggere er Norges største kommune, mens Utsira i Rogaland har landets laveste
folketall blant kommunene med i overkant av 200 innbyggere. Dermed er det lett å forstå at
kommunene ofte vil stå over svært ulike utfordringer i den daglige driften og når det gjelder
den kommunale tjenesteproduksjonen.
Kommunene i Norge er en sentral del av samfunnets infrastruktur og de har et bredt ansvar
for at ulike velferdstjenester skal være tilgjengelige for innbyggerne og at kvaliteten skal
tilfredsstille de gjeldene krav som finnes. Tradisjonelt står kommunene svært fritt til å påta
seg ulike oppgaver som ikke er lovpålagt andre organer. Da det finnes så mange kommuner i
Norge og disse sitter med ulikt ressursgrunnlag, kan det ofte være utfordrende å få tak i
personer med kompetanse til å utføre de tjenestene som kreves av brukerne, og som
kommunen selv ønsker å tilby sine innbyggere. Generell mangel på arbeidskraft kan i noen
tilfeller også være hemmende. I slike tilfeller kan interkommunale samarbeid være en god
løsning (regjeringen.no).
En kommune vil som oftest unngå å inngå en forpliktende samarbeidsavtale med andre parter
fordi dette vil innebære å la utenforstående få innvirkning på interne forhold i den respektive
kommunen. Det er en normal oppfatning om at organisasjoner alltid vil øke sin egen
uavhengighet, og et samarbeid vil da innskrenke denne uavhengigheten. I noen tilfeller vil
likevel kommunen se fordeler ved et slikt samarbeid fordi man innser at man ikke har nok
egne ressurser for å nå de målene som er satt. Siden det tradisjonelt har vært strid mot
kommunesammenslåing i Norge er ulike samarbeidsavtaler mellom kommunene langt mer
vanlig (Weigård 1991).
Weigård snakker om tre spesielt viktige forhold som styrer behovet for et eventuelt
interkommunalt samarbeid. Det første av disse er den faktiske kommuneinndelingen. Da
snakker vi for eksempel om hvordan grensene mellom kommunene er trukket og størrelsen på
de respektive kommunene. I de store kommunene er det sjeldnere behov og ønske om
samarbeid enn i de små da de som regel kontrollerer større ressursmengder.
Funksjonsfordelingen mellom forvaltningsnivåene er det andre forholdet som nevnes. Hvis
kommunene gis ansvar for oppgaver som oppleves som for ”store” til at man skal kunne løse
disse tilfredsstillende, vil interkommunalt samarbeid bli en aktuell løsning. Hvis flere
kommuner slår seg sammen om en oppgave, vil man oftest få tilgang til større ressurser og
den nye enheten vil bli stor nok til å ta seg av oppgavene.
Det tredje forholdet som påvirker forekomsten av interkommunale samarbeid er reglene for
inntektsfordeling mellom kommunene. Hvis man omfordeler ressursene slik at mindre
kommuner får ekstra midler, kan dette føre til at deres behov for samarbeid minker, og vise
versa; tar man midler fra de tradisjonelle ”kraftkommunene”, kan det føre til at deres behov
for samarbeid øker. Dermed kan vi si at juridiske og økonomiske virkemidler i stor grad
påvirker ønsket om interkommunalt samarbeid (Weigård 1991).
Også faktorer som hvor store økonomiske ressurser man har å rutte med, og hva som er
økonomisk lønnsomt for den aktuelle kommunen når man tar statens støtteordninger med i
betraktningen, vil innvirke på viljen til å søke samarbeid. Til slutt bør det også nevnes at den
politiske viljen ofte vil være utslagsgivende når man er i en prosess der interkommunalt
samarbeid vurderes. Her kan jeg for eksempel nevne Fauske kommune som i desember 2009
medelte at flertallet i kommunestyret vurderer å si opp sitt samarbeid i Iris Salten dersom man
kommer frem til at søppelhåndtering i egen kommunal regi vil bli en rimeligere løsning enn
dagens samarbeid med de andre saltenkommunene (Avisa Nordland, 17.12.2009).
Samarbeid mellom kommuner er ikke noe særlig nytt fenomen, og vi kan finne eksempler på
slikt samarbeid helt siden opprettelsen av kommunen som styringsnivå. Likevel har det ofte
vært motstand blant kommunene mot å inngå tette samarbeid. Mange
kommunesammenslåinger i 1960-årene førte for eksempel til motstand mot tett samarbeid da
de enkelte kommunene ønsket å fremstå som autonome og godt egnet til å ta kontroll over
egne oppgaver (Nilsen 1994)