Sammendrag:

I denne oppgaven undersøker jeg hvilken rolle mål- og resultatstyring spiller i norske kommuner. Jeg tar utgangspunkt i Kommunebarometeret og Kommuneindeksen, to rangeringer som brukes som verktøy for «benchmarking» mellom kommunene. Jeg ser utviklingen av dem i sammenheng med en historisk utvikling innen offentlig styring, og «datafisering» av samfunnet. Formålet er å åpne for refleksjon og bevisstgjøring rundt konsekvensene av «datafisering» og kvantitativ sammenligning av kommunenes resultater.
Undersøkelsesopplegget har bestått av en ustrukturert litteraturstudie, dokument- og tekstanalyse av de to rangeringene og kvalitative intervjuer med to personer fra ledelsen i en eksempelkommune. Funnene viser at selv om de to rangeringene tilsynelatende måler mange av de samme tingene, og bruker de samme datakildene, så kommer de frem til svært forskjellige rangeringer. Den gjennomsnittlige forskjellen på kommunenes rangering er hele 62 plasser. Dette viser viktigheten av å være oppmerksom på at kvantitative mål av kvalitet har sine begrensninger, og aldri vil kunne gi uttrykk for en objektiv sannhet. Intervjuene viser at ledelsen i eksempelkommunen er bevist på dette, og bruker rangeringene deres indikatorer som et supplement til annen kunnskap, for å skape refleksjoner rundt egen tjenesteproduksjon.
De empiriske funnene drøftes med utgangspunkt i ulike styringsteorier og den vitenskapteoretiske debatten om hvordan man kan oppnå kunnskap om virkeligheten. Sentrale spørsmål er om rangeringene gir kommunene data som kan brukes til å forbedre styringen og hvilke konsekvenser bruken av rangeringene har. Det argumenteres for at rangeringene gir relevant informasjon, og at bruken av dem hovedsakelig har positive konsekvenser så lenge man er bevist på hvilke begrensninger som ligger i målingene. Til slutt drøftes mål- og resultatstyringens rolle i offentlig sektor, og det konkluderes med at både målsettinger og resultatmålinger har en naturlig rolle i all styring. Man bør likevel bli enda mer bevist på hvilke konsekvenser dette har, og på viktigheten av å finne en balanse både i valg av indikatorer og vekten mellom kvantitative og kvalitative data.