Sammendrag:

Denne studiens formål er å undersøke om endring av politiutdanningen fra generalist- til spesialistutdanning er viktig for politiets evne til å møte fremtidens kriminalitetsutfordringer. Gjennom kvalitative intervjuer av informanter med tilknytning til Politihøgskolen og dokumentanalyser har jeg avdekket at spesialisering er viktig for å være i takt med den digitale utviklingen og samfunnsendringene for øvrig. Tidspunktet for når i utdanningsløpet det skjer fremstår imidlertid ikke å være avgjørende.
Resultatet av studien viser at Politihøgskolens viktigste rolle er rollen som premissleverandør for kvalitet, kunnskap, kompetanse og rolleforståelse. Kompetanse og kvalitet dreier seg ikke kun om teoretisk kunnskap, men også om personlige egenskaper. En felles grunnutdanning sikrer at menneskene som utdannes til politi i Norge har kvalitet og kompetanse i form av personlige egenskaper, verdier og holdninger, noe som fremstår som vel så viktig (og kanskje viktigere?) enn å utdanne spesialister på et så tidlig tidspunkt som mulig. Utdanningen bidrar til å etablere en felles kultur og samhold i norsk politi som gjør at man snakker samme språk og forstår hverandre. Det er ingen tvil om at politiet har behov for flere spesialister, men uten bredden generalistutdanningen legger opp til, risikerer man å miste helhetsperspektivet.
Flere faktorer synes å påvirke politiets evne til å møte fremtidens kriminalitetsutfordringer. Mest fremtredende er likevel det jeg tolker som svak kompetansestyring i politiet. Det er i liten grad oversikt over hvilken kompetanse man allerede har, hvilken kompetanse man har behov for og hvordan man skal utvikle og beholde kompetansen som anskaffes. Med strategisk kompetanseledelse vil man kunne redusere faren for verdilekkasje og unødig bruk av menneskelige og økonomiske ressurser.
Videre fremstår organisasjonskultur som en sentral faktor. Ikke bare som positiv og viktig ved å være samlende og identitetsskapende, men også som hinder for utvikling grunnet en rekke subkulturer som hindrer helhetstankegang og felles mål. I tillegg beskrives en svak tilbakemeldingskultur som hindrer kvalitet og utvikling på en rekke områder.
Selv om tidens krav legger økt press på behovet for spesialisering, utelukker ikke det generalisten. Slik jeg ser det er ikke spørsmålet om politiet må satse på spesialister, men når i utdanningsløpet det skal skje og hvordan man gjennom strategisk kompetanseledelse kan sørge for at generalisten og spesialisten går hånd i hånd inn i fremtiden.