Sammendrag:

Påvirkes kommunene av krypende kriser - har kommunene fokus på klimakrisen i beredskapsarbeidet?
Klimaet i verden er i endring, kommunene i Norge opplever ekstremvær med hyppigere flom og ras. Havnivået vil stige. Alt dette påfører kommunene nye og store utfordringer innen området samfunnssikkerhet. I denne oppgaven ser jeg på om klimaendringer og varsler om havnivåstiging påvirker norske kommuners risikoforståelse og om denne videre påvirker beredskapsarbeidet. Hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke tar jeg ikke stilling til.
Gjennom lovendringer er kommunene de seneste årene pålagt å gjennomføre tverrsektorielle ROS-analyser i forbindelse med rullering av kommuneplaner. Kommunal beredskapsplikt er innført. Det kan imidlertid synes som om det er et stykke igjen før klimaproblematikken blir implementert som en integrert del ev det kommunale beredskapsarbeidet. Ved kriser som utvikles over lang tid, kan man oppleve å ha kontroll og god tid til å iverksette av beredskapstiltak. Klimatrusselen kan virke fjern og forbeholdt eksperter og deres kalkyler. Kommunal beredskap er tradisjonelt rettet mot kriser som opptrer brått og uventet. Men det er unntak; krypende kriser – kriser med komplekse problemstillinger og et krisepotensial. Klimakrisen innehar alt det som er karakteristisk for krypende kriser, og påfører kommunene nye utfordringer. Kommunene merker lite til endringene - de skjer svært sakte og kan kun måles over lang tid. Klimakrisen er ikke en konvensjonell krise som utvikles over kort tid og har karakter av at man ikke har kontroll, som den typiske krisen det kommunale beredskapsplanverket tradisjonelt er rettet mot. - Der reaksjonen på krisen gjerne antennes av stresselementet.
Kommunenes risikoforståelse kan synes påvirket av at krisen utvikles sakte. Kommunene er ikke i den spisse enden, og deres innflytelse har liten innvirkning på utviklingen,. Mine funn viser at kommunene er opptatt av at klimaendringene kan medføre endringer og tar hensyn til dette i kommunedelplanarbeidet.
Kommunene bruker ressurser på beredskap og krisehåndtering, men krypende kriser har ikke en sentral plass innenfor kommunal beredskapstenking. Risikoforståelsen knyttet til krypende kriser synes å være lav. Jeg registrerer at klimarelatert arbeidet i varierende grad blir sett på som en del av det kommunale beredskapsarbeid. Det kan synes som om kommunene mener det er ”noe annet”.
Ingen går i fakkeltog for krypende kriser - for å presse gjennom vedtak i kommunestyrenes budsjettmøter. Lokaldemokratiet står sterkt, men det er en fare for at styringsformen kan medføre at politikere ser i 4-års perioder og ikke i langtidsperspektiv. Den kommunale organisasjonen er ikke konstruert ut fra et mål om å håndtere kriser. Kommunen har mange oppgaver og ledelsen må stadig prioritere innenfor knappe budsjettrammer. Områder som ikke er lovpålagte, eller preges av at beslutninger må fattes raskt for å iverksette nødvendige tiltak, har en tendens til å bli skjøvet på. Store organisasjoner, som kommuner, er vanskelige å ”snu”. Det kreves sterk ledelse og mye styring for å oppnå endringer. Ledelsen må i denne forbindelse først tro på klimaendringene og dens konsekvenser, for deretter å være villig til å utøve sterk ledelse for å implementere endringer og iverksette tiltak. .