Sammendrag:

En første forutsetning for å utøve god eierstyring, er tilgang til relevant og tilstrekkelig
informasjon om virksomhetene. Videre er de folkevalgtes kompetanse en viktig forutsetning.
Folkevalgt styring er også et spørsmål om hvilke måter kommunene går frem for å sikre
ivaretagelse av etikk, og om rutiner og midler for kontroll." (Bjørnsen, Klausen & Winsvold,
2015)s.136.
Kommunene eier et betydelig antall selskaper og foretak, og deltar i mange interkommunale
selskap. For alle slike selskap og foretak er det ett eller flere kommunestyrer som er eier eller
en av eierne. Kontaktpunktet mellom selskapene og kommunestyret er den eller de som
representerer eieren eller eierne i generalforsamling. Når eierrepresentanten møter i
generalforsamlingen for (allmenn)aksjeselskap, eller i representantskapet i et interkommunalt
selskap, bidrar vedkommende til beslutninger på vegne av kommunestyret. Kommunestyret
har i sin tur fått sin tillit av innbyggerne i kommunen. Mange av de samme prinsippene som
gjelder for selskap gjelder også for kommunale foretak, og de er derfor tatt med i oppgaven.
Det som skiller kommunale foretak fra selskapene organisatorisk sett fra et
eierskapsperspektiv er at det formelt er et samlet kommunestyre som er eierrepresentant, og
ikke en enkelt representant.
Jeg har sett på hvordan kommuner er som eiere, og har studert kommunene på Helgeland
fordi det er her jeg bor og fordi jeg kjenner til kommunene og næringslivet her. Oppgaven tar
for seg eierskapsarbeidets formelle og uformelle sider og hvilke faktorer som påvirker
arbeidet. Kommunene har generelt god kontroll på lovverk og forskrifter, men anbefalinger
og veiledere oppfylles i mer varierende grad. Det er helt klart et spørsmål om tilgjengelige
ressurser, men forskjeller ned på personnivå spiller inn. Tilgangen på kompetanse om
eierstyring, eller utnyttelse og kontroll på tilgjengelig kompetanse kan være forskjellen på god
eierstyring og eierstyring "på det jevne".
Administrasjonene i kommunene har en nøkkelrolle i eierstyringen og representerer
kontinuiteten i eierskapsarbeidet. Folkevalgte organ kan ikke garantere sin tilstedeværelse
lengre enn 4 år om gangen, selv om praksis viser at enkelte kommuner har samme politiske
ledelse lenge. Administrasjonene tar ofte dette ansvaret, og har rimelig god kontroll på
eierskapsporteføljen.
Samhandlingen mellom folkevalgte og administrasjon varierer noe i eierskapsspørsmål, der
eierrepresentanter i noen tilfeller ikke inkluderer verken administrasjon eller øvrige
folkevalgte. Det er min oppfatning at de fleste eierrepresentanter inkluderer andre, men ofte
ikke alle, blant folkevalgte og/eller i administrasjon. Mange av kommunene mangler en
eierskapsmelding og eierstrategier, slik at det er mangel på styringssignaler til de som utøver
eierskap på vegne av kommunestyret. Det gir også utfordringer for administrasjonen som når
de gjennomgår resultatene i selskap og foretak mangler et godt verktøy for vurdering av
måloppnåelse.
Oppgaven baserer seg på dybdeintervju av representanter for folkevalgte,
kommuneadministrasjon og selskapsstyre. Jeg har videre sett på protokoller fra møter i
kommunestyrer, formannskap, og kontrollutvalg på Helgeland. Gjennomgangen av
protokoller er gjort for alle kommunene i noe grad, men systematisk som grunnlag for
statistikk for 6 av kommunene. Jeg har vært observatør på et eierskapsseminar i regi av
HALD-kommunene, og gjennomgått eierskapsmeldinger. Det som presenteres videre i denne
oppgaven er basert på funn fra intervjuene og mitt arbeid med offentlig tilgjengelige
protokoller, meldinger og rapporter. Funn er vurdert opp mot tidligere forskning.