Sammendrag:

Formuesbevaringsprinsippet er i litteraturen knyttet til at overskudd måles etter at kostnadene
til kapitalen er dekket. Denne definisjonen innebærer at man i regnskapet måler
verdiendringene på eiendeler og gjeld over en periode og hvor overskuddet da utgjør
forskjellen mellom egenkapitalen ved periodens start og ved periodens slutt.
Formuesbevaringsprinsippet er også et tema innen kommunal økonomiforvalting og har lenge
vært en underliggende tekning i kommunal økonomiforvaltning. Regnskapene i privat sektor
kan sies å være nærmere knyttet til etablert teori på området, mens kommune benytter et annet
regnskapsprinsipp enn det som er vanlig i privat sektor. Videre er det en forskjell mellom
privat sektor og offentlig sektor nå en kommer til hva som er virksomhetens formål. I privat
sektor kan en forenklet si at fokuset et størst mulig overskudd, mens offentlig sektor ofte vil
ha ideelle målsetninger med sin virksomhet.
I denne oppgaven vil det bli beskrevet hvordan kommunene håndterer
formuesbevringsprinsippet, gjennom følgende problemstilling: Hvordan praktiseres
formuesbevaringsprinsippet i kommunene?
Oppgaven tar utgangspunkt i en case bestående av tre kommuner. I kommunene er ordførere,
rådmenn og økonomisjefer intervjuet og sentrale styringsdokumenter er gjennomgått.
Intervjuene og dokumentene, danner det empiriske fundamentet for oppgaven.
Kommunenes håndtering av formuesbevaringsprinsippet har først og fremst et fokus på å
bevare kommunens realkapital for kommende generasjoner. Dette gjøres ved at de først og
fremst følger en anbefalt stølTeise på resultatstørrelsen netto driftsresultat og har er et fokus på
nivået på vedlikehold. Kommunenes fokus på målbare indikatorer hentet fra regnskapet åpner
for at man kan beskrive denne praksisen som en managerial accountability.
Både resultatets størrelse og nivået på vedlikehold krever hhv at ressurser holdes tilbake og at
man øker bevilgninger til vedlikehold. Dette bringer formuesbevaringen inn i plan og
beslutningsprosesser hvor prioritering av ressurser står sentralt. Undersøkelsen viser at
kommunene opplever at det er en utfordring å håndtere finansielt legitime økonomiske
disposisjoner i en ideologisk preget beslutningsprosses. Kommunene legger vekt på
informasjon for å oppnå nødvendig ideologisk legitimitet, men en ser i praksis at dette ikke
alltid ender opp med det som er finansielt ønskelig.
Gjennomgangen av kommunens praksis har også avdekket en del implikasjoner tilknyttet
kommunenes håndtering av prinsippet.
Selvom informantene i utgangspunktet er fornøyd med dagens kommuneregnskap
fremkommer det flere innvendinger mot deler av regnskapet som i sum svekker regnskapet
relevans som informasjonskilde for å håndtere formuesbevaringsprinsippet. Et forslag til
videre forskning er da: Hvilke muligheter finnes det for å utarbeide tilleggsinformasjon til
dagens kommuneregnskap som gir kommunene tilstrekkelig informasjon om at formuen
bevares for kommende generasjoner?
Videre synes buken av regnskapets informasjon til å ta beslutninger om fremtidige handlinger
tilknyttet formuesbevaringen å komme i en konflikt mellom ideologiske og finansielle mål.
Dette er en utfordring for håndtering av formuesbevaringsprinsippet som kan oppfattes å være
større enn det å definere relevante måleindikatorer. Et forslag til videre forskning er da:
Hvilke mulige strategier kan utvikles for kommunen for å oppnå tilstrekkelig ideologisk
legitimitet for å håndterer formuesbevaringsprinsippet?