Sammendrag:

Hvordan gjennomfører og iverksetter Sjøfartsdirektoratet miljøpolitikken i praksis? Politikere har en miljøpolitikk som overleveres til Sjøfartsdirektoratet for å implementeres. Miljøpolitikken skal implementeres i en sjøfartsnæring som består av flere deler, men spesielt fartøyene som sådan. Forskningsprosjektet har den unike rammen og konteksten til et forvaltningsorgan som har i oppdrag å implementere miljøpolitiske signaler i den komplekse og sammensatte maritime næringen. Direktoratet skal administrere regulatorrollen, men samtidig være en pådriver for grønt skifte og fremme økonomisk vekst i en internasjonal industri. Dermed har Sjøfartsdirektoratet ulike roller overfor næringen som må balanseres med oppdrag fra politikerne. At direktoratet må balansere ulike roller ovenfor næringen for sikre en god praksis, er spennende og verdt å undersøke.
Bruken av et utforskende forskningsdesign både bestående av en induktiv og deduktiv tilnærming åpner for at dataene kan drive fokuset og analysen av studien, samtidig som eksisterende teori informerer studien for å bedre besvare forskningsspørsmålet:
Hvilke roller kan en regulator ta i forhold til den som blir regulert, som primært vil være sjøfartsnæringen i kontekst av Sjøfartdirektoratet, og hvordan fungerer samhandlingen i praksis?
Sjøfartsdirektoratet kan basert på denne studien innta rollen tilrettelegger og juridisk vokter. Rollen kommer an på formålet med direktoratets ulike oppdrag som kommer ovenfra og hvordan det best lar seg løse i praksis, både internt innen de ulike avdelingene og på tvers gjennom tverrfaglige prosjektgrupper. Sjøfartsdirektoratet kan basert på denne studien fungere som forvaltningsmyndighet, tilsynsmyndighet, rådgiver og pådriver ovenfor sjøfartsnæringen, samt benytte sin forskriftsmyndighet. Oppgaven tar for seg en kompleks balanse mellom ekspertise og politikk, som krever gjensidig tillit og at det verken blir overvekt av politikk i detaljene eller detaljer i politikken. Gjensidig tillit og forståelse mellom politikk og ekspertisekunnskap er vesentlig for å oppnå en god samhandling mellom politikere og direktoratet, gjennom departementene, men også for å på neste nivå implementere miljøpolitikken i praksis i sjøfartsnæringen på en hensiktsmessig måte. En god samhandling mellom de ulike aktørgruppene kan drive det grønne skiftet i riktig retning, og bør baseres på realistiske forutsetninger og gjensidig tillit.