Sammendrag:

Formålet med utredningen har vært å undersøke om kommuner med en stor andel hytter
relativt til helårsboliger (hyttekommuner) fører en annen politikk vedrørende eiendomsskatt
og kommunale avgifter enn andre kommuner. Herunder har det vært sentralt å undersøke
hvorvidt skatter og avgifter veltes over på hytteeiere gjennom forskjellsbehandling av hytter
sammenlignet med helårsboliger i hyttekommunene. Slik skatteeksportering kan potensielt
skje i forbindelse med taksering av eiendomsskattegrunnlag, samt via kommunale avgifter
som hytteeierne betaler i sine vertskommuner. Bakgrunnen for at dette kan passere er at de
fleste hytteeiere ikke er fast bosatt i kommunen, og dermed ikke har stemmerett ved
kommunevalg. Følgelig svikter velgerkontrollen. Av samme årsak har hytteeiere heller ikke
innflytelse over bruken av inntektene fra eiendomsskatt, og koblingen mellom skatt og
offentlige tjenester kan i så måte bli utydelig.
Vi finner at det på et aggregert nivå ikke er grunnlag for å hevde at hyttekommuner utskriver
eiendomsskatt for helårs- og fritidsboliger i større grad enn andre kommuner, eller har en
høyere skattesats for nevnte to boligklasser. Videre er det ikke grunnlag for å hevde at
fritidsboliger takseres med en større andel av omsetningsverdi enn helårsboliger på et
aggregert, nasjonalt nivå. Vi finner derimot tydelige tegn til at forskjellsbehandling
forekommer i enkelte kommuner. Gjennom casestudier av eiendomsskatt og retningslinjer for
taksering i Krødsherad og Lillesand, fremkommer det at friheten i lovverket vedrørende
taksering utnyttes og at dette går på bekostning av hytteeierne. Det fremkommer videre at det
er betydelig variasjon i treffsikkerhet i takstverdier, når de holdes opp mot omsetningsverdier,
i både hyttekommuner og andre kommuner for både helårs- og fritidsboliger.
Videre kommer det frem at hyttekommuner har et høyere avgiftsnivå for kommunale tjenester
enn andre kommuner. Det fremkommer også at det, til tross for at tjenestene skal utføres til
selvkost, er betydelige forskjeller i gebyrstørrelse på tvers av landets kommuner. Videre
eksisterer det svært begrenset med statlige retningslinjer for hvorledes selvkostpliktige gebyr
skal fastsettes for de ulike boligklassene, og heller ikke et uavhengig forvaltningsorgan å klage
til dersom man mener at de kommunale gebyrene ikke samsvarer med selvkost. Dette
muliggjør skatteeksportering fra fastboende til hytteeiere. Vi ser at en rekke hyttekommuner
differensierer kommunale avgifter slik at fritidsboliger betaler høyere kommunale gebyr enn
helårsboliger. I tillegg betaler hytteeiere i en rekke hyttekommuner for et betydelig høyere
avløps- og vannforbruk enn hva de faktisk bruker. Følgelig vil det være gunstig for
fritidsboliger å installere vannmåler. Dette gjelder også for de fleste helårsboliger.