Sammendrag:

Vi har i denne oppgaven studert risiko ved gjeldsforvaltningen i norske kommuner. Mer
konkret har vi undersøkt hvordan økt gjeld, økt bruk av sertifikater og Kommunalbankens
tilpasning til økte kapitalkrav påvirker risikobildet i norske kommuner. Dette er gjort ved å
analysere om gjeldsallokeringen fra lang til kort løpetid utgjør en vesentlig risiko, både i form
av renterisiko og refinansieringsrisiko.
Vi observerer at Kommunalbankens kapasitetsbegrensning og behov for å bygge egenkapital
har vært en medvirkende årsak til at kommunene søker til kapitalmarkedet for finansiering.
Investeringsveksten har medført høyt finansieringsbehov, og sertifikatmarkedet har fungert
som en naturlig markedsstabilisator. I dette markedet er utlånsveksten størst. Ingen av
kommunene vi har sett nærmere på, oppfyller kravet til god likviditetsgrad. Vi kan også,
basert på våre funn, konkludere med at kommunene foretrekker kortsiktige lån i
sertifikatmarkedet, mye på grunn av pris. Endret sammensetning i låneporteføljen påvirker
risikobildet, og dette har vi gått grundigere inn på.
Vi har blant annet avdekket at den største risikoen ved anvendelse av sertifikater i kommunal
sektor er renterisiko. For å teste renterisikoen utarbeidet vi et ”worst-case scenario”, med
utgangspunkt i renteutviklingen under finanskrisen i 2008. Flere av kommunene i utvalget vil
med et justert 2008-finanskrisescenario få et negativt resultat for estimatåret 2015.
Ved hjelp av spørreundersøkelser har vi verifisert våre funn med kommunene i utvalget. For å
belyse flere sider av saken har vi også intervjuet kommuner som ikke deltar i kapitalmarkedet.
Her avdekker svarene at kommuner uten sertifikatgjeld vurderer refinansieringsrisikoen som
høyere enn det utvalget med sertifikatgjeld gjør.
Det foreligger en refinansieringsrisiko som på sikt vil kunne påvirke tjenestetilbudet i
kommunene. Under forutsetning av at staten, som eneeier av Kommunalbanken, ikke griper
inn og øker utlånskapasiteten til Kommunalbanken. I hovedsak er denne muligheten knyttet til
statens vilje til å emittere frisk egenkapital eller holde igjen utbytte.