Sammendrag:

Kostnadsstrukturen i tiltak motivert av kommunal medfinansiering hindrer små kommuner i
å etablere selvstendige tilbud som skal redusere sykehusinnleggelser og forbedre den
generelle folkehelse. Dette har derimot mindre kommuner løst i stor grad ved
interkommunale samarbeid med andre kommuner i tilsvarende posisjon.
Denne utredningen gjør rede for hva som kjennetegner kommuner som har implementert
tiltak motivert av kommunal medfinansiering. Kommunal medfinansiering er ett av to
økonomiske insentiv i Samhandlingsreformen og er ment å forbedre norsk helsesektor og
møte de fremtidige utfordringer den demografiske utviklingen bringer. Kommunal
medfinansiering pålegger kommunene et medfinansieringsansvar de tidligere har vært
unntatt for, som skal gi kommunene insentiver til å jobbe mot de utfordringer som nevnt
ovenfor. Dette skal gjøres ved hjelp av to tiltak; Øyeblikkelig-hjelp tilbud og økt fokus på
helseforebyggende tiltak.
Masterutredningen tar utgangspunkt i endringsledelse og analyserer kommunenes
implementering av tiltak etter denne teorien. Det presenteres en rekke funn som skal belyse
dette. Resultater fra utredningen viser at respondentene fra kommunene hadde en svært
varierende oppfatning av sine kommuners behov for endring. Dette endringsbehovet har
ingen klar sammenheng med kommunenes implementering av tiltak. Utredningen peker på at
majoriteten av kommunene prioriterte kommunal medfinansiering. Kommunenes størrelse
eller økonomiske situasjon påvirket ikke kommunenes evne til å prioritere kommunal
medfinansiering, det vil si at kommunene kan prioritere kommunal medfinansiering på like
vilkår. Det vises derimot til at en aktiv prioritering på kommunal medfinansiering i tidlig
fase har en positiv effekt på aktiv implementering av helseforebyggende tiltak.
Det vises til at kommunene i stor grad har implementert Øyeblikkelig-hjelp avdeling, mens
fokus på helseforebyggende tiltak har vært nedprioritert. Mindre kommuner har vært
avhengige av interkommunale samarbeid for å kunne etablere Øyeblikkelig-hjelp avdeling.
Kun de aller største kommunene har midler til rådighet til å kunne drive aktivt med begge
disse tiltakene. Avslutningsvis vises det resultater som tilsier at kommunenes tilgang på
effektiv styringsinformasjon har vært for begrenset. Dette kan hindre kommunene i å kunne
ta optimale beslutninger som høster størst fremtidig gevinst.