Sammendrag:

Denne utredningen har forsøkt å redegjøre for, samt å problematisere hvordan Telenor, som en vertikalt integrert aktør, kan benytte lederinsentiver som et strategisk styringsverktøy. I kapittel fire ses det på hvordan man kan designe en belønningsstruktur som gir ledere insentiver til å ta beslutninger i samsvar med eiernes interesser. I kapittel fem gås det spesielt inn på hvordan insentiver kan benyttes til å styre nedstrømsprodusentene i en retning som vil gi et profittmaksimerende resultat for konsernet som helhet. Eksempelvis vil atferd som fører til profittmaksimerende resultat på divisjonsnivå ikke nødvendigvis gi det mest lønnsomme resultatet for konsernet.
Insentiver utgjør et mulig styringsverktøy for en virksomhet. Ved riktig bruk kan insentiver gi lederne en retning å gå etter ved beslutningstaking, som samsvarer med eiernes målfunksjoner. Det er imidlertid viktig at insentivene virker i samme retning som virksomhetens overordnede strategi. En leders arbeidsoppgaver er varierte og komplekst sammensatte, og resultatene av lederens jobb blir ofte først tydelig over et lengre tidsrom. Samtidig vil en bedrifts insentivsystem, i samme grad som dens strategiske målsetninger, måtte anerkjennes som et dynamisk redskap. Endringer i bedriftens strategiske satsings-områder bør følges av en gjennomgang, og eventuelt justeringer eller større endringer, av bedriftens insentivsystem.
En viktig del av denne utredningen har derfor vært å stille spørsmålet om den praktisk betydningen av den teoretiske diskusjonen. Med utgangspunkt i Telenor Mobil, den største aktøren i det norske telekommunikasjonsmarkedet, ses det på i hvilken grad insentivskjemaer i dag benyttes som et strategisk styringsverktøy, og om den praktiske bruken samsvarer med de teoretiske prediksjonene.