Sammendrag:

Medvirkning er et av fem bærende prinsipper for folkehelsearbeidet i Norge. Selve begrepet har lenge hatt en relativt bred politisk forankring på nasjonalt nivå. I dagens plan og bygningslov, er det formalisert at enhver har rett til å påvirke offentlige utrednings- og beslutningsprosesser. Dette pålegger norske kommuner å invitere innbyggerne til å medvirke når en ny plan skal igangsettes. Men loven stiller ikke krav til hvordan dette skal gjennomføres, og man har begrenset med kunnskap om hvordan medvirkning bør gjennomføres for at enhver skal føle seg inkludert, og da spesielt barn og unge. Barn og unge under 18 år, er en brukergruppe som ikke er rettighetshavere i formell forstand ved at de ikke blir valset som grunneier eller nabo. Barn og unges vurderinger og opplevelser er forskjellig fra de voksnes og de er aktive brukere av sitt nærmiljø. Dermed er det de som har best kunnskap om hvordan deres nærmiljø bør utvikles videre. De aller fleste kommuner i dag har et eller flere etablerte høringsorgan for barn og unge, der formålet er å få frem deres meninger i saker som angår dem. Det er en større bevissthet om at barn og unges stemmer er viktig å inkludere, der mange kommuner søker etter gode råd og ønsker om mulige fremgangsmåter for hvordan de kan innfri kravet om medvirkning.
Sandnes kommune er oppgavens caseområde. Gjennom et kvalitativt forskningsintervju og med et utvalg av informanter fra kommunen, skal jeg basert på deres erfaringer og synspunkter kunne svare på følgende problemstilling;
Hvordan er barn og unge involvert i planleggingen i Sandnes kommune? Hvilken innflytelse har de? Og hvordan kan kommunen bli bedre?
Studien har hatt en kvalitativ forskningsdesign, ved bruk av semistrukturert intervju som metode. Ni informanter med ulik arbeidstittel fra Sandnes kommune har gitt sine synspunkter og erfaringer om temaet. Utvalget har bestått at politikere, planadministrasjonen og tidligere medlemmer fra Sandnes unge bystyre (Ungdomsråd). Intervjuene ble transkribert til skriftlig form og videre analysert. Funn fra analysen er tilslutt drøftet i henhold til relevant teori og tidligere forskning som omhandler barn og unges medvirkning i den kommunale planleggingen.
Faktorer som medvirkningsverktøy, involvering, innflytelse, engasjement, opplæring og kompetanse var viktige temaer ved kartleggingen og organiseringen av resultatene. Resultatene viste at kommunen må bli flinkere til å gi ut mer informasjon og bedre kommunikasjonen. Det var spesielt seks punkter kommunen kunne bemerke seg. Resultatene understrekte også at kommunen har klart å involvere barn og unge i kommuneplanen gjennom tilretteleggelse av fremtidsverksted. Utfordringen har vært å utarbeide en kommuneplan som benyttes som et styringsdokument i den videre planleggingen. Utarbeidelse av reguleringsplaner legger ikke til rette for medvirkning utover lovens minstekrav. Studien viser hvordan maktfordelingen i planarbeidet påvirker medvirkningsarbeidet, der barn og unges stemmer synes å bli svakere jo mer håndfast planforslaget blir. Resultatene viser også at barn og unges opplæring og kompetanse er viktige forutsetninger for å gi mer kraft i medvirkningen.