Sammendrag:

Folkehelseloven fra 2012 styrker kommunenes ansvar for folkehelsearbeidet, og har et mål om at folkehelsearbeidet skal foregå i alle etater, ikke bare i helsesektoren. Plan- og bygningsloven fra 2008 styrker kommuneplanleggingen, med kommuneplanens samfunnsdel som retningsgivende for kommuneorganisasjon og -samfunn. Det systematiske folkehelsearbeidet skal styrke koblingen mellom planlegging og folkehelse, og innebærer at oversikt over helsetilstand skal ligge til grunn for fastsetting av folkehelsemål i kommuneplanen. Målene skal så materialisere seg i folkehelsetiltak og evalueres hvert 4. år.
Studien skal se på hvilke muligheter og begrensninger som finnes for bruk av kommuneplanens samfunnsdel som redskap for å forankre folkehelse i kommuneorganisasjonen. Den skal videre belyse hvilken betydning videreutdanningen, helse og omsorg i plan (HELOMPLAN), har i utviklingen av samfunnsdelen som forankringsredskap.
Det er samlet inn data i én norsk kommune, for å få en mer grundig beskrivelse av ett case. Under arbeidet med kommuneplanens samfunnsdel er det benyttet deltakende observasjon i møter og halvstrukturerte intervjuer av administrativt ansatte som er involvert i planarbeidet. Folkehelse er hovedsatsingsområde i samfunnsdelen og kommunen innehar kompetanse på samfunnsplanlegging og folkehelse. Case-kommunen kan derfor betegnes som et «best case».
Teoretiske perspektiver som benyttes er virusteorien, som kan belyse hva folkehelseideen gjør med kommuneorganisasjonen, og translatørperspektivet fokuserer på aktørenes rolle i å forme, fremme og hemme forankringen av folkehelseideen i kommuneorganisasjonen. Nettverksteori belyser styring og innovasjon gjennom tverrsektorielt samarbeid utenfor de formelle politiske arenaer i kommuneorganisasjonen.
Folkehelseforståelse tydeliggjøres som den viktigste begrensningen for å forankre folkehelsesatsningen i kommuneorganisasjonen og planprosessen fremheves som en mulighet for forankring gjennom tverrsektorielt samarbeid og læring.
Informantene påpeker at det er den administrative ledelsens ansvar å gi planarbeidet legitimitet i kommuneorganisasjonen. Samfunnsdelen fremheves som tydelig forankret hos rådmannen, men det er tegn til at forankringen hos kommunalsjefene ikke er like god. Fravær i planarbeidet, grunnet manglende kapasitet og forståelse for omfanget av planarbeidet, oppgis som årsaker til at kommunalsjefer ikke prioriterer langsiktig utviklingsarbeid for sine ansatte. Det begrenser tverrsektoriell deltakelse i arbeidet med samfunnsdelen og kan begrense forankringen av folkehelse i kommuneorganisasjonen.
Informantene påpeker at det finnes engasjement for folkehelse og samfunnsplanlegging i politisk ledelse, men manglende forståelse for, og kapasitet til langsiktig utviklingsarbeid, og begrenset med politiske prioriteringer i samfunnsdelen kan tyde på at planen i stor grad er et fagdokument. Mangel på politisk eierskap til planen kan begrense forankringen av folkehelse i organisasjonen på grunn av de folkevalgtes posisjon til å prioritere forebyggende tiltak på sikt og for å legge til rette for nye måter å arbeide med folkehelse på.
Folkehelsekompetanse fremheves som viktig for å forankre folkehelse i samfunnsdelen og kommuneorganisasjonen. HELOMPLAN trekkes frem som viktig kompetanse i arbeidet med å forankre et tverrsektorielt folkehelseperspektiv i samfunnsdelen og blant aktørene som utfører planarbeidet. Utdanningen bidrar til innovasjon i form av å løfte folkehelsearbeidet ut av helsesektoren. Folkehelsekoordinator arbeider nærmere kjernevirksomheten og bistår med lokalkunnskap og erfaring inn mot samfunnsdelen. Kommunen ser ut til å besitter kompetanse på planlegging og folkehelse, men kapasitet begrenser arbeidet med forankring i organisasjonen.
Organiseringen av planarbeidet som prosjekt og HELOMPLAN har bidratt til folkehelseforståelse og eierskap til samfunnsdelen i de tverrsektorielle gruppene som arbeider med samfunnsdelen. Prosjektdeltakerne arbeider i ulike etater i kjernevirksomheten, noe som er en mulighet for forankring av folkehelse. Samtidig er det begrensninger knyttet til kapasitet til å spre folkehelse og fravær av planer for iverksetting utover i kommuneorganisasjonen.
Folkehelseprofilen trekkes frem som en sentral kilde til at folkehelse er valgt som hovedsatsingsområde i kommunen. Den kan bidra til å sette fokus på helseutfordringer i kommunesamfunnet, skape forståelse og begrense motstand mot folkehelsesatsingen. Profilen tydeliggjøres som en mulighet for at fokus på folkehelse opprettholdes på sikt, og den kan bidra til at aktører i kommuneorganisasjonen ønsker å samarbeide om folkehelseinnovasjon