Sammendrag:

Denne oppgaven er en empirisk studie som belyser hvordan verktøyet ”grunnerverv”
fungerer i dagens kommuner. I den forbindelse er det sett på hvilken kompetanse
kommuner innehar, hvor verktøyet er plassert og hvordan den er organiseres. Det er
også gjort en nærmere undersøkelse rundt utførelse, hvor én kommunes praksis er satt
opp mot Statens vegvesen sin praksis. Empirien til oppgaven er hentet gjennom en
utsendt spørreundersøkelse til flere av landets kommuner, samt intervju med
representanter fra én kommune og Statens vegvesen. Det er tidligere ikke gjort spesielt
mange undersøkelser på dette temaet, bortsett fra i 2000 og 2005. Disse undersøkelsene
er blitt brukt som et sammenligningsgrunnlag for å se en mulig utvikling i bruken av
funksjonen grunnerverv.
Resultatene fra oppgavens undersøkelse viser at flere kommuner benytter seg av
funksjonen og kompetansen har spisset seg med tiden. Likevel gir kommuner inntrykk
av at de fremdeles ikke føler seg tilstrekkelig trygg på funksjonen. Av undersøkelsen
fremkommer også at kommunestyret er en begrensende faktor. Det ser ut til å være
vanskelig å fatte vedtak, om blant annet ekspropriasjon. Presedens er noe som står
sterkt hos det folkevalgte styret. Det er ønskelig at alle i kommunen skal behandles likt,
og ingen grunneier skal tråkkes på tærne eller utsettes for noe som kan oppfattes som
ubehagelig.
Innenfor institusjonen grunnerverv har kommuner fortsatt mye å strekke seg etter,
både innenfor kompetanse og organisering. Det kan tenkes at den nye
kommunereformen kan ha en positiv virkning ved kommunesammenslåing. Større
kommuner gir større fagmiljøer, som igjen vil resultere i mer kompetanse på
fagområdet grunnerverv.