Sammendrag:

Folkehelseloven fra 2011 bygger på tankegangen fra WHO om en utvidet og helhetlig forståelse av helse. Loven introduserer det systematiske folkehelsearbeidet som en arbeidsprosess for å koble folkehelse og planlegging i kommunene. Informasjon om befolkningens helsetilstand og påvirkningsfaktorer skal være grunnlag for den videre planprosessen i kommunen. Dette representerer en ny måte å tenke planlegging på i kommunen.
Formålet med oppgaven er å undersøke hvordan møtet mellom folkehelse og planlegging gjennom det systematiske folkehelsearbeidet oppleves og oversettes i kommunen. Hovedproblemstilling for oppgaven er: Hva er mulighetene og begrensningene knyttet til implementering av det systematiske folkehelsearbeidet?
Designet for oppgaven er casestudie av to ”gjengse” norske kommuner. Metodene brukt for innsamling av data er kvalitative intervjuer av kommuneansatte og analyse av dokumenter som er relevante i det systematiske folkehelsearbeidet.
Funnene i oppgaven viser at det eksisterer ulike forståelser av folkehelse innad i kommunen og dette gjør det vanskelig å oversette og operasjonalisere folkehelsearbeidet. Den tydelige koblingen mellom folkehelse og planlegging har satt folkehelse på planagendaen, men det er en utfordring å få politikerne til å prioritere det langsiktige folkehelsearbeidet. Trang kommuneøkonomi hindrer også en styrking av folkehelsearbeidet. Fysisk aktivitet er et tema som er godt implementert i kommuneplanene, mens tema sosiale helseforskjeller er mer utfordrende å oversette i plansammenheng og er i mindre grad integrert. Kommunene har ikke utarbeidet et oversiktsdokumentet over befolkningens helsetilstand og påvirkningsfaktorer.
De to kommunene undersøkt har økt bevisstheten rundt folkehelse i planleggingen, samtidig finner de denne nye tankegangen krevende å oversette og implementere i kommunen som organisasjon.