Sammendrag:

NAV-reformen pålegger alle kommuner å opprette et lokalt NAV-kontor der den kommunale økonomiske sosialhjelpen, råd og veiledning samt arbeidet med individuelle planer (etter Sosialtjenesteloven) skal tilbys sammen med tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten. En hovedmotivasjon for reformen har vært at ulike tjenester - deriblant de nevnte - hittil har vært tilbudt uten tilstrekkelig koordinering. Ideen er at NAV-kontoret skal tilby et mest mulig "sømløst" tjenestespekter der samordningen av tjenester skal bidra til at flere kommer raskere ut i arbeid samt at den nye arbeids- og velferdsforvaltningen oppleves som mer brukervennlig.
Utover de nevnte obligatoriske tjenesteområdene kan den enkelte kommune etter forhandlinger med etaten inkludere andre kommunale tjeneste- og tiltaksområder i det lokale NAV-kontoret. Ved hjelp av avtalene som etter Arbeids- og velferdslovens §14 skal inngås mellom den enkelte kommune og Arbeids- og velferdsetaten spør rapporten derfor hvor eventuelle nye ”sømmer” i et bredt sosial- og arbeids- og velferdspolitisk felt synes å gå på det lokale plan. Ved bruk av faktoranalyse og log-lineær analyse av de valgene som foretas identifiseres et knippe brede og mer eller mindre uavhengige lokale reformlogikker: En systematisk tendens er at rusbehandling og boligvirkemidler legges inn i NAV-samarbeidet samtidig; en annen er at disse tjenesteområdene kan suppleres ved at vedtak om spesielle hjelpetiltak (støttekontaktordning, assistanse, omsorgslønn) også legges inn under NAV-kontoret; et tredje mønster, som gjerne følger i kjølvannet av den sist nevnte tendens, er at psykiatritiltak ofte følger med rusbehandling inn i NAV-samarbeidet. Det er altså holdepunkter for at det finnes et knippe forskjellige hovedmodeller for organiseringen av det lokale NAV-kontoret, og dermed også for hvordan den resterende kommunale sosial- og velferdstjenesten ser ut etter den lokale reformen.