Sammendrag:

En betydelig andel av de vernepliktige som hvert år innkalles for å avtjene førstegangstjenesten faller fra uten å fullføre tjenesten. Denne oppgaven ser på sammenhengen mellom dette frafallet og Forsvarets modell for seleksjon til førstegangstjeneste, kjent som sesjon.
Det teoretiske rammeverket for oppgaven består av HR-teori og en redegjørelse for hvordan allmenn verneplikt og dagens sesjonsmodell fungerer. Det trekkes paralleller til aspekter ved sesjon i både Sverige og Israel. Tid til rådighet for seleksjon, seleksjonsmetoder, selektørkompetanse og begreper som «person-organization fit» og «person job-fit» blir sentrale for oppgavens drøfting.
I oppgaven benyttes en hypotetisk-deduktiv metode. Det er utarbeidet et hypotesesett bestående av én hovedhypotese og tre tilhørende underhypoteser. Hypotesesettet prøves mot empiri som er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer. Utvalget av informanter består av tre ekspertkilder tilknyttet Forsvaret, som alle har førstehåndskunnskap om sesjon, innrykk og frafall.
Oppgaven tar utgangspunkt i en hypotese om at Forsvaret vil være tjent med å utvide sesjonsmodellen til å bli mer omfattende enn hva den er i dag, fordi dette vil redusere frafallet fra førstegangstjenesten. Det argumenteres for at en slik utvidelse kan gjøres på ulike måter. Drøftingen ser derfor både på utvidelser knyttet til antallet som gjennomgår sesjon, omfanget i metoder som nyttes og mengden kompetanse seleksjonsorganisasjonen besitter.
Det konkluderes med at hovedhypotesen, og alle tre underhypoteser, er gyldige. Oppgaven mener å kunne sannsynliggjøre at flere alternative utvidelser av sesjonsmodellen vil kunne oppnå målsettingen om redusert frafall. Avslutningsvis gis det noen anbefalinger for videre forskning som alle vil kunne bidra til å belyse tematikken ytterligere.