Sammendrag:

I Norge har nesten hver femte i arbeidsdyktig alder et vedtak fra det offentlige som sier at vedkommende er for syk til å kunne stå som arbeidssøker på det åpne arbeidsmarked, grunnet det NAV kaller «nedsatt arbeidsevne». Om lag 50 000 nye personer kommer inn på den helserelaterte ytelsen arbeidsavklaringspenger hvert år og ved utgangen av 2016 var begrunnelsen for hele 42 prosent av de som mottok ytelsen en psykisk lidelse.
Jeg har undersøkt det område av vår velferdsforvaltning som definerer begrepet «nedsatt arbeidsevne» ved å gjøre en tekstuell undersøkelse av arbeidsevnevurderinger i NAV. Jeg har benyttet Norman Faircloughs modell for kritisk diskursanalyse til å undersøke hvordan metodikken
ivaretar balansen mellom sosialfag og helsefag, i vurderinger der psykisk helse er et utgangspunkt. Av de 47 vurderingene i utvalget mitt har kun 10 av personene fullført høyere utdanning, 36 av dem har ingen tilknytning til arbeidslivet og alle har det vi i dag vil karakterisere som en mild psykisk diagnose.
Manglende tilknytning til arbeidslivet eller utpressing som følge av utdaterte kvalifikasjoner er ikke bare et individuelt trekk ved personene. Dette er også strukturelle konsekvenser knyttet til blant annet oppvekstvilkår og sosioøkonmiske forutsetninger, men også av globale overgripende endringer knyttet til forhold som teknologi og økonomi. Konsekvnesene av sistnevnte blir størst for de med lav utdanning og minst sosial kapital å spille på i omstillingsfaser. I stedet for å synliggjøredisse sosiale faktorene og tilby en relasjonell forklaring på personens utenforskap, så finner jeg at arbeidsevnevurderingen konstiruerer en individorientert og helsefokusert forklaring.
Det er min påstand at arbeidsevnevurderingens form og praksis, karakteriserer individet inn i en byråkratisk produsert kategori. Noe som sannsynligvis vil ha betydning for vår forståelse av den sosiale virkelighet og på avgjørende vis vil påvirke folks selvforståelse.