Sammendrag:

Den kulturelle skolesekken (DKS) er en unik ordning der alle barn og unge får kunst- og kulturopplevelser som en del av skoledagen. Den er et kulturpolitisk demokratiprosjekt som forvaltes på flere nivåer: statlig, fylkeskommunalt og lokalt. Mål og føringer er visjonære og preget av verdier, og det er opp til DKS i fylker og kommuner å tolke og operasjonalisere målene. Tilbudet skal være profesjonelt, av høy kunstnerisk kvalitet, og det skal være regelmessig og mangfoldig. Det skal også være lokalt forankret og samspille med skolens læreplan. Tolking av mål fører til mange ulike varianter av DKS rundt om i landet. Ulik styring av DKS representerer en trussel mot ordningens mål om å gi et likt tilbud til alle elever. Denne oppgaven har fokus på hvordan DKS styres, hva som kjennetegner kvalitetsvurderinger og utvelgelsespraksis på ulike styringsnivå, og hvordan kriteriene for utvelgelse påvirkes av strukturen på de ulike nivåene. Jeg bruker instrumentelt, kulturelt og mytisk perspektiv som rammeverk i analysen. Undersøkelsen støtter antagelsen i teorien om at ulikheter oppstår fordi vage og tolkbare mål operasjonaliseres lokalt, og fordi styringsverktøyene som staten bruker er myke. I DKS i fylkesadministrasjonen blir kunstnerisk kvalitet mest vektlagt. I kommunene oppgir DKS-planleggerne at de også vurderer dette som viktigst, men at de i praksis må velge innenfor lokalt tilgjengelige ressurser og i henhold til kommunens prioriteringer. Praksis i kommunen preges også av hvor planlegger er plassert i organisasjonen. Der planlegger er i skolesektor, er samarbeidet med kultur utfordrende, og vice versa. Kommunene vektlegger synergieffekter ved utnyttelse av egne ressurser. Det instrumentelle perspektivet kan bidra til å forklare hvordan lokal rasjonalitet fører til at kommunen omformulerer nasjonale helhetlige mål til å passe inn sitt eget målhierarki. Ut fra et kulturelt perspektiv kan institusjonelle trekk vise hvordan DKS i fylket som en spesialisert kunst- og kulturorganisasjon har uformelle normer og koder, og hvorfor det selv om det er bred enighet om målene mellom nivåene, er ulik tolkning og praksis. Organisering i et skjørt, desentralisert nettverk med vage og potensielt motstridende mål gjør samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer mulig. I et myteperspektiv framgår det av undersøkelsen at mål og føringer i stor grad er symbolske og har liten betydning for praksis. Statens bruk av myke styringsverktøy og vage og potensielt motstridende mål skaper et mulighetsrom der både små kommuner og store fylker kan designe sin egen kulturelle skolesekk.