Sammendrag:

Stortinget styrer regjeringen stadig oftere, gjennom såkalte anmodningsvedtak. Et anmodningsvedtak er en instruks fra Stortinget til regjeringen, som innledes med formuleringen «Stortinget ber regjeringen…» Frem til slutten av åttitallet fattet Stortinget et meget beskjedent antall slike vedtak per år. På slutten av 90-tallet endret dette seg, og antallet økte drastisk. Etter 2013 har antallet anmodningsvedtak eksplodert ytterligere, og det fattes nå 400-500 anmodningsvedtak per år. Denne praksisen blir ofte omtalt som «stortingsregjereri», som er et begrep som innebærer at man kritiserer Stortinget for å drive med noe som regjeringen burde få drive med i fred (Sejersted 2003, 281). Med utgangspunkt i teori om politikkutforming, og forskning som viser at politikkutformingsprosessene har blitt mer anarkistiske og tilsynelatende mindre rasjonelle, har jeg studert utviklingen i omfanget av, og innholdet i, anmodningsvedtakene. Jeg har kodet innholdet i 1246 vedtakspunkter for å undersøke i hvilket omfang og hvordan Stortingets anmodningsvedtak påvirker regjeringens handlingsrom til å utforme offentlig politikk, og om dette har utviklet seg over tid. Min studie viser at Stortinget i omtrent en tredjedel av alle anmodningsvedtakene instruerer regjeringen om hvilket virkemiddel den skal iverksette. Dette begrenser regjeringens handlingsrom til å vurdere alternative tiltak. Det kan hevdes at dette kortslutter den politikkutviklingsprosessen som utredningsinstruksen legger opp til, som krever at statsforvaltningen identifiserer og konsekvensutreder alternative tiltak. Utredningsinstruksen er et av regjeringens viktigste styringsverktøy: Gjennom å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, skal vi unngå sløsing med ressurser. Som påpekt i Nasjonalbudsjettet 2019 (Finansdepartementet 2018, 6), så blir det stadig viktigere å gjennomgå offentlig ressursbruk og tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger, for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Gitt dette behovet kan det argumenteres for at de folkevalgte bør bestrebe seg på å gi regjering og forvaltning handlingsrom til å kunne vurdere og anbefale de tiltakene som vurderes å gi størst samlede positive virkninger, i forhold til negative virkninger, for samfunnet. Dette skulle tilsi at partiene på Stortinget er mer tilbakeholdne med å ta stilling til virkemiddelbruk, uten at det foreligger en utredning og et forslag fra regjeringen.