Sammendrag:

Forholdet mellom politikk og administrasjon og deres relative nærhet har vært et sentralt tema innenfor offentlig administrasjon som akademisk disiplin. Helt siden Woodrow Wilsons dager har dette opptatt studenter og forskere. Siden 2003 har Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben, som er Forsvarets øverste ledelse, vært integrert og samlokalisert på Akershus Festning i Oslo. Integrering i dette tilfellet innebærer at departement og etatsledelse deler en rekke felles nøkkelfunksjoner. Statsråd og forsvarssjef har altså bokstavelig talt flyttet inn under samme tak i en organisasjon som er gitt navnet Integrert Strategisk Ledelse (ISL) Tanken om å integrere et politisk sekretariat med et administrativt organ strider mot teoriene til en rekke anerkjente, klassiske akademikere. Max Weber, Woodrow Wilson og Frank Goodnow stod alle for tydelige skiller, nærmest vanntette skott mellom politikkens verden og administrasjonens verden. På den annen side er det betydelige krefter i mer samtidige akademiske miljøer som hevder at politikken og administrasjonen har mye å tjene på et tettere samkvem. Målet med denne undersøkelsen er å beskrive noen utfordringer integreringen av Forsvarets strategiske ledelse medfører i lys av både klassiske og moderne teorier. Basert på semi-strukturerte intervjuer av høyerestående offiserer i Forsvarsstaben og embetsverk og politisk ledelse i departementet, konkluderer denne undersøkelsen at ISL har dannet grobunn for en økt politisk detaljstyring av Forsvaret, men at Forsvaret har vunnet mye innflytelse over vedtatt politikk. Prisen Forsvaret har måttet betale for økt innflytelse er at forsvarssjefen som etatssjef har måttet gi opp noe av sin selvstendighet. En annen åpenbar konsekvens av ISL er at grensene mellom departementets og etatens ansvarsområder er utydelige innenfor en rekke fagområder og prosesser som for eksempel investering og personalforvaltning. Til slutt konkluderer denne oppgaven med at embetsverket i departementet har fått anledning til å føre sine saker direkte for forsvarssjefen uten at Forsvarsstaben blir involvert i saksbehandlingen. Den økte tilgangen forsvarssjefen får til statsråden innebærer altså at forsvarssjefen selv blir et åpent mål for byråkrater i departementet som vil ha gjennomslag for sine saker.