Sammendrag:

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som fokuserer på hvordan ansatte forstår og praktiserer traumebasert omsorg i akutte barnevernsinstitusjoner. Jeg undersøker temaet ved å svare på følgende problemstilling: «Hvordan påvirker implementering av traumebasert omsorg de institusjonelle rammene og prinsippet om et hjemlig miljø i akuttinstitusjoner, og hvordan navigerer ansatte seg i spenningsfeltene mellom disse rammene og prinsippet?». I oppgaven bruker jeg Michael Lipsky (1980) sin teori om bakkebyråkratiet, Bernardo Zacka (2017) sin teori om moralske disposisjoner og teorier om institusjonelle logikker basert på Roger Friedland og Robert Alford (1991) og William Ocasio (1997).
Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjuer med seks ansatte ved to ulike akutte barnevernsinstitusjoner i Sør-Norge. Funnene viser at de tre pilarene trygghet, relasjon og samregulering i traumebasert omsorg er prinsipper som gjør seg gjeldende gjennom måten akuttinstitusjonene er fysisk utformet på, og gjennom de gjeldende reglene og rutinene. En traumebasert tilnærming fremstår på den ene siden som en implisitt forståelsesmåte i akuttinstitusjonene. Samtidig er de ansatte opptatt av å peke på at den traumebaserte tilnærmingen er et supplement til deres miljøterapeutiske arbeid, og at oppfølgingen av ungdommene består av flere elementer.
Videre viser funnene at måten de ansatte praktiserer den traumebaserte omsorgen på varierer.
Med utgangspunkt i Zacka (2017) sin teori om de moralske disposisjonene argumenterer jeg for at de ansatte tar ulike roller i oppfølgingen av ungdommene, og på grunn av dette også forstår og praktiserer den traumebaserte omsorgen ulikt.
Jeg finner også at akuttinstitusjoner baserer seg både på en familiær og en byråkratisk institusjonell logikk, basert på Friedland og Alford (1991) sin teori. Den familiære logikken gjenspeiles gjennom måten hverdagspraksisen organiseres gjennom regler og rutiner, som forsøker å ligne et normalt hjem. Den byråkratiske institusjonelle logikken gjør seg gjeldende gjennom styrende lovverk og regler som institusjonene følger. Jeg argumenterer for at dette fører til to motstridende tankeganger i akuttinstitusjonene. De ansattes moralske disposisjoner får også utslag for hvordan de navigerer seg i spenningsfeltet mellom å være et hjem og en byråkratisk institusjon.
Basert på de overordnede funnene i denne studien argumenterer jeg for at traumebasert omsorg har blitt en del av den dominerende ideen om hvordan man skal gi omsorg til sårbare barn og unge i akuttinstitusjoner. Funnene viser at den traumebaserte tilnærmingen akuttinstitusjonene baserer seg på kan føre til at oppfølgingen blir mangelfull, særlig når ungdommene blir lenger i akuttinstitusjonen enn forventet. Til slutt viser oppgaven at traumebasert omsorg kan få en uintendert konsekvens som gjør sårbare barn og unge avhengige av velferdssystemet, i motsetning til å fremme hjelp til selvhjelp. På bakgrunn av dette argumenterer jeg for viktigheten av at de ansatte har en pragmatisk tilnærming til oppfølging av ungdom i akuttinstitusjoner.