Sammendrag:

Masteroppgaven belyser implikasjoner ved samarbeidet mellom jordmødre og barnevernsarbeiderne, hvor hensikten er å styrke forståelsen av hvordan samarbeidet mellom barnevernstjenesten og jordmortjenesten fungerer i praksis. Problemstillingen er: Hvordan kan jordmødre og barnevernsarbeideres samarbeid forstås når det gjelder å forebygge tidlig omsorgssvikt? Oppgaven undersøker nærmere hvordan institusjonelle logikker skaper implikasjoner for tillit mellom overnevnte profesjonsutøvere, sett i lys av at de er situert i ulike tjenester. Denne masteroppgaven er en kvalitativ fenomenologisk studie som bygger på barnevernsarbeiderne og jordmødrene sine narrativer. Datainnsamlingen er gjort ved semistrukturert forskningsintervju hvor fem barnevernsarbeidere og fem jordmødre fra åtte ulike kontorer i Sør- Norge er informanter. For å analysere datamaterialet har jeg brukt tematisk analyse.
Studiet finner at det eksisterer stor avstand i opplevd grad av tillit de ulike tjenestene er bevilget. Det synes å eksistere parallelt med institusjonelle logikker i barnevernstjenesten og jordmortjenesten. Barnevernsarbeiderne bestreber seg på å etablere tillit, mens jordmordmødrene arbeider for å opprettholde graden av tillit de allerede er bevilget. Dette kan være med å forklare hvordan jordmødres dilemmaer forsterkes når de vurderer et samarbeid med barnevernstjenesten. Samtidig styrkes graden av opplevd tillit der hvor barnevernsarbeidere og jordmødre har overlappende kunnskap og jurisdiksjon, og samarbeidet oppleves da mer forutsigbart og nyttig.
Denne studien har identifisert det jeg har kalt en «avstandslogikk» og en «nærhetslogikk» som syntes å være førende for barnevernstjenestens og jordmortjenestens praksiser. Mens det er en avstandslogikk som er førende for barnevernstjenesten sitt arbeid, noe som gjør at barnevernsarbeiderne ofte må bruke lengere tid på å etablere en relasjon med gravide, er det en nærhetslogikk som preger jordmortjenesten og som er førende for deres arbeid. De ulike i logikkene bidrar til å komplisere samarbeidet, med implikasjoner for tillitsrelasjonen mellom tjenestene. Felles kompetanse og jurisdiksjon, forutsigbarhet, bevissthet rundt egne og andres moralske disposisjoner og tydelige avgrensinger av ansvarsområder viser seg å være viktige elementer for å få til gode samarbeid, til tross for at tjenestenes har ulike førende logikker og er bevilget ulik grad av tillit.