Sammendrag:

Innovasjon i offentlig sektor har de siste årene blitt et økt satsningsområde, og er i dag et voksende interessefelt i innovasjonsforskningen. Samtidig er det fortsatt behov for egne tilnærminger til offentlig innovasjon, på bakgrunn av kjennetegn ved den offentlige konteksten. Særlig etterspørres det flere studier omkring hvordan man tilrettelegger for og muliggjør innovasjon. Med økende krav og forventninger om offentlige organisasjoners tilpasnings- og innovasjonsevne, rettet vi vår interesse mot den offentlige lederen.
Litteraturen viser til flere begrensninger for innovasjon i offentlig sektor, hvor krav om både forvaltning og fornying oppfattes å stå i spenning til hverandre og byr på dilemmaer for ledere. Vi ønsket å undersøke nærmere hva disse dilemmaene innebærer, og hvordan de håndteres av ledere. Med innovasjonslitteraturen betegnet som lite tilpasset offentlig sektor, ønsket vi også å studere offentlig lederes egen forståelse av innovasjonsbegrepet. Dette anså vi som et viktig grunnlag for senere å forstå hvordan innovasjonsarbeid kan by på dilemmaer. Med Fylkesmannen som case for oppgaven, ga dette oss mulighet til å studere hvordan et klassisk forvaltningsorgan også imøtekommer krav om innovasjon og fornying. Gjennom kvalitative intervjuer av ni ledere i ulike lederposisjoner, var formålet å forstå ledernes egne opplevelser og synspunkter om temaet. Vi delte informantene inn i to analyseenheter, med enhetsledere tilknyttet et operasjonelt nivå og virksomhetsledere på et mer strategisk nivå.
Lederne hos Fylkesmannen betegner innovasjonsbegrepet som et vanskelige begrep og et «moteord». Samtidig utviser lederne en bred og felles forståelse for innovasjon som teoretisk begrep, men for øyeblikket mangler de noe av «håndverket» til å integrere innovasjon som en sentral aktivitet i organisasjonen. Spenningen mellom forvaltning og fornying kommer til syne gjennom flere dilemmaer, knyttet til overordnede forventninger til lederrollen, i ledernes arbeidshverdag og i det konkrete innovasjonsarbeidet. Handlingsrommet for innovasjon oppleves som stort, men tilsynelatende innenfor relativt «satte rammer». Lederne bruker ulike strategier i håndteringen av dilemmaene, hvor forvaltningen (det administrative) ofte prioriteres, i form av saksflyt og personalhåndtering. Virksomhetslederne prøver til en viss grad å fremme det adaptive og innovative, men vi ser at dette ofte undergraves i møte med det administrative arbeidet. I motsetning til å tenke at virksomhetslederne er det avgjørende ledernivået i innovasjonsarbeidet, mener vi at enhetslederne besitter en nøkkelposisjon i deres mellomlederrolle, ved å være bindeledd mellom det operative og strategiske nivået. Dette i arbeidet med å muliggjøre, maksimere og forene prosesser om både forvaltning og fornying.