Sammendrag:

Persontilpasset medisin er et nytt fagområde som søker å forbedre behandlingen av pasienter ved å diagnostisere, behandle eller forebygge sykdom på en måte som er tilpasset biologiske forhold hos den enkelte pasient. Målet med denne oppgaven er å få oversikt og kunnskap om barrierer for innarbeiding av persontilpasset medisin i spesialisthelsetjenesten, samt se på utfordringer i Norge gitt hvordan dagens spesialisthelsetjeneste er organisert og finansiert. For å svare på dette har jeg først gjennomført en systematisk litteraturstudie for å finne ut hva forskning sier om barrierer for persontilpasset medisin generelt. Funnene tilsier at det er behov for politisk vilje og evne til å prioritere innarbeiding av persontilpasset medisin. Videre er det en rekke problemstillinger om interoperabilitet og datadeling og usikkerhet knyttet til dataene. Den neste typen av utfordringer gjelder diagnose- og refusjonssystemer. Persontilpasset medisin innebærer en finere inndeling av diagnoser for å gjøre behandling mer presis og tilpasset den enkelte. Utfordringer som følge av usikkert erfaringsgrunnlag som følge av dette krever tilpasning av refusjons- og finansieringsordninger. Samtlige artikler peker på behov for utvikling av kompetanse, tverrfaglighet, samarbeid og innovasjon. Dette gjelder både utdanning og videreutdanning av relevant helsepersonell, men også tilrettelegging for kunnskapsutvikling innad i og på tvers av institusjoner. De etiske sidene som trekkes frem gjelder i stor grad sikker lagring og rett bruk av personsensitiv data. For å kunne si noe om hvordan disse funnene er relevante for norsk spesialisthelsetjeneste gir jeg en oversikt over organiseringen og finansieringen innenfor helseforetaksmodellen, i lys av instrumentell og institusjonell organisasjonsteori. Jeg drøfter de funnene fra litteraturstudien som jeg mener er mest relevante i lys av denne teorien og virkelighetsbeskrivelsen før jeg presenterer noen mulige konklusjoner. Hovedinntrykket et at innarbeiding av persontilpasset medisin i stor grad krever instrumentelle virkemidler som ikke krever fundamentale endringer i helseforetaksmodellen eller finansieringssystemene, men heller videreutvikling og oppdatering av det eksisterende. Behovet knytter seg blant annet internasjonalt samarbeid, standardisering av datahåndteringssystemer og å sørge for at finansieringssystemet utvikler seg i takt med den medisinske og teknologiske utviklingen, blant annet ved å ta inn over seg utfall av behandlinger, håndtere utfordringer ved små pasientgrupper og å stimulere til innovasjon og tverrfaglighet.