Sammendrag:

Målet med studien har vært å finne en forklaring på hvorfor styringen av politiet preges av en detaljstyring som er innrettet mot et kortsiktig styringsperspektiv hvor det i stor grad styres på innsatsfaktorer og aktivitetskrav. Videre har vi forsøkt å finne ut hvordan målene som skal legge grunnlaget for politiets virksomhet oppstår og til slutt har målet vært å belyse konsekvensene av denne måten å styre på.
Styringen synes i betydelig gra å påvirke handlingsrommet til både politidirektoratet som ansvarlig for virksomhetsstyringen og den enkelte politimester som er ansvarlig for oppdragsløsningen i sitt geografiske område. Dette gjør at det faglige skjønnet i virksomhetsstyringen ikke får den effekten på virksomhetens styring som den burde ha.
Denne måten å styre på står i veien for en mer langsiktig og strategisk styring av politiet med fokus på effekter og utvikling av etaten og påvirker både en effektiv ressursutnyttelse og overordndet måloppnåelse.
Hovedårsaken til at styringen av politiet er preget av detaljstyring og kortsiktige perspektiver synes i stor grad å kunne kobles til politiet som et sensitivt politikkområde, ministerstyre og sektoransvar, samt den politiske motivasjonen som ligger til grunn for både politikkutvikling og et legitimt politisk ønske om makt.
Det synes som om forholdet mellom politikkområdet, ministerstyre og politisk motivasjon er en selvforsterkende prosess. Der politikkområdet med en statsråd som er ansvarlig for alt som skjer i justissektoren har behov for å vise handlekraft og gjør dette gjennom mål og krav til politiet som et virkemiddel for å løse utfordringer på kort sikt. Dette innebærer en politisering av styringen der den politiske ledelsen av ulike årsaker tar eierforhold til konkrete mål på bekostning av faglinjen.
JD som ansvarlig for etatsstyringen og bindeleddet mellom politikk og fag preges også av dette og bruker stadig mer tid på statsrådens behov i hverdagen og antakelig som et resultat av behovet for å vise handlekraft. Dette medfører at det blir et mindre skille mellom politikken og de faglige perspektivene, som på sin side innebærer at faget i mange tilfelle viker for de politiske behovene.
Forholdet mellom JD og POD er også viktig i en helhetlig styring og det er mye som peker på at det til tross for en i utgangspunktet tydelig ansvarsfordeling er slik at JD i mange tilfeller gjennom sine mål og krav griper langt inn i virksomhetsstyringen. Dette synes også å prege hele styringskjeden der konsekvensen er at det blir vanskelig å sikre sammenhenger som gjør at den politiske ambisjonen oppnås. Dette gjør seg utslag i en betydelig vertikal divergens der det fremstår som at det politiske nivået oppfatter at de gjennom handling bidrar til måloppnåelse, mens resultatet for ytre etat blir noe helt annet.
Det kan se ut som om man i mange tilfeller har identifisert den samme diagnosen, men har en ulik forståelse av hvilken medisin som behøves.