Sammendrag:

Trygdeskandalen, også kalt «Nav-skandalen», ble offentlig kjent 28. okt. 2019 gjennom en pressekonferanse med daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, tidligere arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng og tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch. Statsråd Hauglie varslet at hun ville iverksette en ekstern gjennomgang for å granske hvordan EØS regler knyttet til trygdeytelser kan ha blitt praktisert feil siden 2012 (1994). Trygderetten kunngjorde at alle saker som kunne berøre artikkel 21 i trygdeforordningen (883/2004) ville bli gjennomgått. Forordningen har som generelt utgangspunkt at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat i EØS, ikke skal tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat i EØS-området (NOU 2012:2). Dette i tråd med de fire friheter i EU. 3 Forordningen (artikkel 21 i trygdeforordningen (883/2004) ble vedtatt innlemmet i EØS avtalen ved beslutning av 1. juli 2011. Det viste seg imidlertid i ettertid at folketrygdlovens krav til opphold i Norge for mottakere av sykepenger, pleiepenger og AAP har vært praktisert i strid med trygdeforordningen og øvrig EØS-rett i perioden 2012-2019. Og kanskje så langt tilbake som 1994, året hvor Norge ble medlem av EØS - som granskingsutvalgets flertall (Blindsonen), EU-kommisjonen og kontrollorganet for EØS-avtalen mener. Regjeringen Solberg fastholder imidlertid at skillet går i 2012, da EUs nye trygdeforordning tok til å gjelde (Dagsavisens leder 30.nov.2020).4 Det fastslås i «Blindsonen» at Nav hadde hovedansvaret for feilpraktiseringen. Men samtidig fastslår utvalget at ASD (Arbeids- og sosialdepartementet), Trygderetten, Påtalemyndigheten, advokater, domstolene og akademia også hadde et betydelig ansvar for feiltolkningene. En fellesnevner er at ingen av disse instansene viet tilstrekkelig oppmerksomhet til konsekvensene av EØS-retten, særlig etter at innlemmelsen av den nye trygdeforordningen i EØS-avtalen i 2012 var gjennomført (Blindsonen 2019 – Finn Arnesen 2 Ansvarsfordelingen mellom Nav-kontor og sentraliserte forvaltningsenheter er omdiskutert, i den forstand at det innad i Nav-systemet er ulike oppfatninger om hvorvidt vedtak bør fattes i sentrale enheter, eller om vedtakskompetansen bør ligge til det enkelte kontor. Et argument for sentralisering av vedtakskompetanse er å sikre likebehandling, mens det på den annen side kan argumenteres for at Nav-kontorene er nærmere de enkeltpersonene vedtaket berører (Blindsonen kap 8.3). 3 Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU, og i tillegg Norge, Island og Liechtenstein (de tre landene danner EØS), og Sveits. Medlemskap i det indre marked forutsetter gjennomføringen av de fire friheter, slik de ble forutsatt i Romatraktaten, nemlig den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (NOU 2012:2) 4 Feiltolkningen av EØS-regelverket gjelder også før 1.6.2012. Det konkluderte Høyesterett den 2. juli 2021. Regjeringen har derfor besluttet at personer som mener de kan være berørt av feiltolkningen skal ta kontakt med NAV for å få saken sin vurdert på nytt (NAV.no) (leder) et al). Videre var en viktig årsak til at oppholdskravet ble praktisert feil, manglende tilpasning av folketrygdlovens bestemmelser til de regler som følger av EØS-retten. Det må også bemerkes at skiftende norske regjeringers interesse på trygdeområdet i hovedsak ble rettet mot effektiv trygdeforvaltning, bekjempelse av trygdemisbruk, og reduksjon av trygdeeksport («Blindsonen»). Som følge av denne prioriteringen kan det derfor stilles spørsmål ved om det rent faktisk ble rettet mindre oppmerksomhet mot hensynet til å sikre enkeltpersoners rettigheter. Det er gjort flere studier, men få som går i dybden på organisasjonsmessige forhold i Nav. Og det er her denne studien kommer inn.