Sammendrag:

Målet med denne avhandlingen har vært å beskrive hvordan Forsvaret og helsesektoren samarbeider om helseberedskap i totalforsvarsperspektivet. De store endringene i totalforsvaret siden murens fall i 1989, samt Sovjetunionens oppløsning i 1991 har endret totalforsvarets innretning. Fokuset har endret seg fra å være en kollektiv innsats i tilfelle krig, til å bruke samfunnets ressurser i” sivile” kriser og katastrofer. De store endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen de senere år, med Russlands inngripen i Georgia i 2008 og annekteringen av krim i 2014 har igjen fremmet behovet for å endre totalforsvaret. Frykten for hybridkrig og behovet for styrkning av den sivile infrastrukturen er nå blitt et hovedfokus. Min motivasjon for å skrive om dette temaet har vært en mistanke om at helseberedskap ikke har vært særlig koordinert de siste år og at Forsvaret og helsesektoren satt på hver sin tue og laget beredskapsplaner som ikke var samordnet. Denne mistanken førte til følgende problemstilling: Hvordan samordnes helseberedskap mellom Forsvaret og helsesektoren? Oppgaven er basert på en kvalitativ tilnærming med Helseberedskapsrådet som case. Datagrunnlaget er hentet fra omfattende dokumentstudier av primært stortingsmeldinger og utgivelser på departementsnivå. I tillegg er det foretatt semi-strukturerte intervju av medlemmer i Helseberedskapsrådet. De viktigste funn i min studie er at Forsvaret og helsesektoren hemmes av forskjellene i geografisk spesialisering, samt forskjellene i den formelle organiseringen av ansvar og myndighet. Samordning har dog skutt fart de senere år, dette skyldes ikke minst enkeltpersoner både i Forsvaret og helsesektoren som har sett behovet for samordning på tvers av sektorene.