Sammendrag:

Tre av fire familier i barnevernet mottar frivillige hjelpetiltak. Til tross for at dette er den vanligste tiltaksformen i barneverntjenesten, synes forskningsfeltet å ha vært mest opptatt av beslutninger om omsorgsovertakelse og plasseringer av barn utenfor hjemmet. Hensikten med denne avhandlingen er å få mer innsikt i prosessen som leder fram til beslutninger om frivillige hjelpetiltak. Gjennom avhandlingen utforsker jeg hva som er mest utfordrende i beslutningsarbeidet, og hvordan utfordringen håndteres av barneverntjenesten, samt hvordan barneverntjenesten argumenterer for beslutningene i de skriftlige vedtakene.
Datamaterialet består av intervjuer med til sammen 18 barnevernsarbeidere samt 23 enkeltvedtak med tildeling av frivillige hjelpetiltak. Av grounded theory-analysen kommer det fram at hovedutfordringen i beslutningsprosessen handler om usikkerheten som følger av uforutsigbarhet, usikkerhet og tvetydighet i beslutningsarbeidet. Analysen synliggjør tre strategier som barneverntjenesten benyttet i et forsøk på å eliminere slik usikkerhet. Disse strategiene presenteres i avhandlingen i form av tre konseptuelle hypoteser: en barnevernskapt virkelighet, problemfragmentering og normalitetsmålestokken «gode nok foreldre». De tre konseptuelle hypotesene bygger på mønstrene som vokste fram av analysen av intervjuene. Det er en begrepsliggjøring av studiens empiriske data og representerer hovedresultatet som ligger til grunn for avhandlingen (jf. artikkel I–III).
Den første konseptuelle hypotesen diskuteres med utgangspunkt i Berger og Luckmans konstruktivistiske perspektiv i artikkel I. En barnevernskapt virkelighet kan i dette perspektivet forstås som et uttrykk for at barneverntjenestens oppfatning av virkeligheten er internalisert gjennom en spesifikk institusjonell logikk av normer som er formet av et juridisk og psykologisk språk. I artikkelen argumenteres det for at denne normen uttrykker standarden for hvordan virkeligheten i familien forstås og håndteres av barneverntjenesten. Implikasjoner av en slik standard kan inkludere en endret selvoppfatning hos foreldrene og en snevrere ramme for foreldreskap for foreldre i barnevernet enn for andre foreldre.
Den andre konseptuelle hypotesen drøftes i lys av et kompleksitetsperspektiv i artikkel II. Problemfragmentering refererer til barnevernsarbeidernes beskrivelser av fragmentering av familiens behov for å redusere usikkerhet i beslutningsprosessen. I denne artikkelen argumenteres det for at barneverntjenestens opplevelse av usikkerhet kan forklares med systemisk usikkerhet i barnevernet, og forfatterne foreslår at det kan være en fordel å anvende kompleksitetsteori som ramme for problemløsning.
Den tredje konseptuelle hypotesen diskuteres i artikkel III med referanse til Foucaults teori om disiplinær makt. I artikkelen argumenteres det for at normalitetsmålestokken «gode nok foreldre» i dette perspektivet kan forstås som et uttrykk for en oppfordring til selvundertrykkelse gjennom standarder for normalitet som er basert på humanitetsvitenskapens vekt på statistikk fra psykologi og medisin. Artikkelen diskuterer mulige implikasjoner av å benytte «gode nok foreldre» som et mål på normalitet, inkludert innvirkning på forholdet mellom barnevernsarbeider og foreldre.
I tillegg til intervjuene inneholder avhandlingen en analyse av argumentasjonen og begrunnelsen for hjelpetiltak i 23 enkeltvedtak. Argumentasjonsanalysen synliggjør at det foreligger en diskrepans mellom forvaltningslovens begrunnelsesnorm og barneverntjenestens praksis, jf. artikkel IV. I artikkelen diskuteres avstanden mellom norm og praksis i et rettssikkerhetsperspektiv.
Avhandlingens bidrag til forskningsfeltet ligger primært i de fire artiklenes samlede begrepsliggjøring av barneverntjenestens praksis. Gjennom en identifisering, begrepsfesting og teoretisering av mønstre ved barnevernsarbeidernes muntlige beskrivelser og skriftlige argumentasjon bidrar avhandlingen med en større forståelse for hvilken tenkning, kunnskap og rasjonalitet som uttrykkes i håndteringen av usikkerhet i beslutningsprosessen knyttet til vedtak om frivillige hjelpetiltak. Avhandlingens resultater og påfølgende diskusjon utfordrer samtidig den etablerte tenkningen om at barneverntjenestens beslutningsarbeid kan styres og kontrolleres utenfra – herunder gjennom en rettsliggjøring av kravet til skriftlig begrunnelse.