Sammendrag:

Dette prosjektet har som hovedmål å se på samordning i offentlig sektor. Temaet er arbeidet med ut ifra statlige målsettinger om at vedtatt politikk skal gi gode tjenester til innbyggerne i kommunene. I Norge bygger offentlig styring på antakelsen om at spredning av makt og gjennomføring av politiske tiltak er mer effektivt enn sentralisert maktutøvelse og tjenesteproduksjon. Politiske vedtak og tiltak utformes gjennom nettverk av offentlige institu-sjoner, og målet er likeverdig og god tjenesteproduksjon som er vedtatt av politikere nasjonalt. I dette systemet er fylkesmannen gitt en samordningsrolle. Dette prosjektet har som hovedmål å se på hvordan fylkesmannen kan gripe denne rollen.
En rekke nasjonale overordnede dokumenter inneholder målsettinger og oppgavebeskrivelser knyttet til samordning. Innholdet i disse danner grunnlag for å forstå hvilke krav, føringer og forventninger som legges fra nasjonalt nivå. Videre trekkes det linjer til det regionale nivået (fylkesnivået) og her ses det på hvordan det kan arbeides med samordning i offentlig sektor for å nå de nasjonale målsettingene. Hos Fylkesmannen i Hedmark ble samordningsrollen grepet bredt og systematisk og det ble bygget opp et samarbeid mellom aktuelle parter i oppvekstsektoren. Dette arbeidet er caset for deler av studien. Arbeidet ble initiert av Fylkesmannen i Hedmark i 2013. Arbeidet skulle bygge kollektiv kapasitet i fylket ut ifra overordnet målsetting knyttet til barn og unges oppvekst. Som en naturlig videreføring ses det i forskningsprosjektet på hvordan Fylkesmannens samordningsrolle gir seg utslag på tjenesteproduksjonen i en kommune, også her er forskningen knyttet til caset.
Dette er et kvalitativt forskningsprosjekt. Det gjennomføres tre datainnsamlinger, en til hvert av forskningsspørsmålene, som igjen sammenfaller med nivåene i det norske offentlige forvaltningssystemet. Det gjøres en dokumentanalyse og et casestudie. I casestudien benyttes læringshistorie og intervju som metode. Det er flernivåstyring og sosiologisk institusjonalisme som er det overordnede analytiske perspektivet, og også bidrag fra institusjonelt arbeid og organisasjonslæring trekkes inn.
Avhandlingens hovedfunn viser at samordningen har en viktig målsetting knyttet til sammenheng og helhet i politikken, og at det er avgjørende at kommunene når sine mål om å sette politiske vedtak ut i livet. Problemene i samfunnet er både enkle og komplekse, og samordning skal bidra til iverksetting av nasjonal politikk for alle typer problemer, men det er særlig de komplekse problemene som ikke lar seg håndtere uten samordning. Det fremkommer også at samordning skal favne en mengde utfordringer i det offentlige forvaltningssystemet, og det skal løse problemer både som følge av sektorisering og ulike nivåer i forvaltningen. Rettsikkerhets-oppgaver og sektoroppgaver skal prioriteres i fylkesmannens arbeid samtidig som samordning utover dette skal skje. Dette gir utfordringer knyttet til behovet for spesialisering hos ansatte, som blant annet kreves for å kunne utføre rettssikkerhetsoppgavene fylkesmannen befatter seg med.
I styringen av fylkesmannen ligger ulike styringslogikker til grunn, og det argumenteres i avhandlingen for at dette gir samordningsarbeidet trange vilkår. Flernivåstyring anses å være den styringsformen som best passer til håndtering av de komplekse problemene. I styrings-dokumentene er det imidlertid ikke den logikken som ligger til grunn for flernivåstyring, som er den mest fremtredende. Dette gjelder særlig de årlige styringsdokumentene.
Samordningsarbeidet som ble gjennomført i Hedmark forstås som å være i tråd med mål-settingen for samordningsrollen. Arbeidet skulle bygge kollektiv kapasitet i et helt fylke med det som mål at institusjoner i Hedmark skulle endres. Dette skulle videre føre til bedre skoleresultater i fylket. Det fremkommer empiri som kan forstås som at arbeidet på fylkesnivået førte til institusjonell endring i samarbeidet i fylket og i den utvalgte kommunen, samt også bedre resultater for elever i denne kommunen. Arbeidet i fylket passer inn i beskrivelsen av flernivåstyring, og denne styringsformen anses å være hensiktsmessig for å få nasjonal politikk iverksatt i en kommune. I arbeidet i Hedmark tok Fylkesmannen en aktiv rolle ut ifra en forståelse for at det lå et stort handlingsrom i samordningsrollen. Gjennom analysene fremkommer det som avgjørende at Fylkesmannen grep denne rollen slik det ble gjort. Det er grunn til å anta at arbeidet i Hedmark bidro til realisering av nasjonal politikk. Det er også grunn til å anta at institusjoner ble endret som følge av arbeidet i fylket. Det er imidlertid ikke funn som viser at Fylkesmannen som institusjon ble endret som følge av arbeidet.
Forskningsarbeidet konkluderer med en anbefaling for samordningsrollen for fremtiden. Samordning bør løftes til å bli en overordnet tenkning for statsforvalteren. Samordning skal kompensere for ett fagområdes manglende muligheter til å møte samfunnets problemer, og samordning som overordnet tenkning må ta opp i seg de ulike oppgaveområdene til fylkes-mannen. Denne tenkningen bør prege offentlig sektor på tvers av både nivåer og fagområder. Fylkesmannen bør gis større handlingsrom til å utøve samordningsrollen i tråd med logikken i flernivåstyringen. Dette vil gi bedre vilkår for realisering av politikken enn hva som er tilfelle i dag.