Mer koordinering gjennom sammenslåing? En studie av beslutningsmessige konsekvenser av Miljødirektoratets opprettelse.
- Forfatter
- Synnes, Sabine Marlen
- Årstall
- 2018
- Utgiver
- Oslo, UiO, Institutt for statsvitenskap, masteroppgave
- Publikasjonstype:
- Hovud-/magister-/masteroppgåve
- Antall sider:
- 77
- Publiseringsspråk:
- Norsk
- Land publikasjonen kommer fra:
- Norge
- NSD-referanse:
- 3395
- Disse opplysningene er sist endret:
- 4/9 2018
- Direktorater (ordinært forvaltningsorgan)
Sammendrag
Regjeringen Stoltenberg II vedtok ved utgangen av 2012 å slå sammen Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) til det som skulle bli Miljødirektoratet, med virkning fra 1. juli 2013. Frem til fusjonen hadde DN og Klif vært to separate etater under Miljøverndepartementet med plassering i henholdsvis Trondheim og Oslo. Ved å samle de ulike delene av miljøpolitikken under ett, skulle man sikre en ”mer slagkraftig gjennomføring” av politikken (Miljøverndepartementet, 2012). Mens DN arbeidet for vern av naturen, fokuserte Klif i stor grad på forurensning og fornybar energi – to områder som i sine hovedmål har et spenningsforhold, ved at den ene vil verne, mens den andre vil gripe inn i naturen. Effekten av en slik sammenslåing er derfor interessant.
Denne kvalitative casestudien tar sikte på å forklare hvordan DN og Klifs sammenslåing påvirker Miljødirektoratets beslutningsatferd. Organisasjonsstrukturens betydning for beslutninger er i litteraturen blitt lagt mindre vekt på enn hvordan strukturene kommer i stand. Det er få studier som går direkte på effekter av fusjoner, noe som skaper et rom for flere studier på dette feltet. For å belyse problemstillingen tar studien utgangspunkt i flere antakelser utledet fra instrumentell og institusjonell teori. Data fra semi-strukturerte intervjuer og offentlige dokumenter utgjør det empiriske materialet, som sammen med de teoretiske antakelsene vil være gjenstand for analysen.
I samsvar med hva litteraturen om instrumentell teori kan gi inntrykk av, finner denne studien støtte for påstanden om at endring i organisasjonsstruktur fører til endring i beslutningsatferd. Opprettelsen av Miljødirektoratet som resultat av horisontal de-spesialisering har ført til at tidligere enheter har økt grad av koordinering, at konflikthåndtering og koordinering har blitt flyttet nedover fra departementet og blitt internalisert i Miljødirektoratet. Samtidig finner studien mindre støtte for antakelsen utledet fra institusjonell teori om at ulike organisasjonskulturer og stiavhengighet modifiserer effektene av de formelle endringene.